Hva har Hege Duckert, Anders Giæver og en håndfull andre mer eller mindre profilerte mediemennesker til felles med tapere, psykisk syke, unge selvsentrerte idrettsidoler og en gjeng slipskledde middelaldrende herrer som styrer norsk næringsliv? Jo, de har vært på middag hos Kronprinsparet på Skaugum. Nå har kulturredaktør Duckert i Dagbladet, gått enda lenger enn bare å nyte middager i kronprinsresidensen, i alle fall dersom vi skal tro VG. Duckert skal ha opptrådt som den reneste partyfixeren og sørget for fiin blanding rundt taffelet. Det er vanskelig å klandre kronprinsparet for at de ønsker seg nye venner. De hadde vel ikke allverdens å plukke fra, verken fra kronprinsessens utagerende fortid eller kronprinsens folkedansgjeng (selv om Mads Ousdal åpenbart har sluppet gjennom nåløyet). Helt nytt er det helle ikke at de kongelige omgir seg med en servil og trofast omgangskrets. Det var det som tidligere ble kalt adel og hoffnarrer.Tvert i mot må det være grunn til å berømme kronprinsparet for en tilsynelatende vellykket overlevelsesstrategi for den dødende anakronismen monarkiet. Helt siden trojanerne fant på trikset med hesten, har det vært god krigsstrategi ubemerket å skli inn i fiendens midte. Det må man saktens kunne si at kronprinsparet har gjort usedvanlig bra. Infiltreringen av de store osloredaksjonene er tilnærmet komplett. Først rekrutterte de Svein Gjeruldsen, «revolverjournalist» fra Dagbladet, til stillingen som informasjonsmedarbeider. Så ble Astrid Versto, eks-NRK, informasjonssjef. Versto er gift med en annen profilert kommunikatør, Terje Svabø. Han er nå i TV2. Tidligere jobbet Svabø med PR i Dinamo. Gjett sammen med hvem? Jo, dagsrevyanker Jon Gelius. Astrid Versto har dessuten en ikke helt ukjent mediebror: Olav Versto, politisk redaktør og kommentator i VG. Deretter kom Duckert på banen, som venninne og rekrutteringsansvarlig for prosjekt «nye venner». Duckert er gift med Stein Hernes i Burson-Marsteller, et av de store selskapene innen kommunikasjonsrådgivning. Med i vennegjengen er også Anders Giæver, mediekommentator i VG.Aldri tidligere har vi opplevd at medlemmer av kongefamilien så aktivt og profesjonelt bygger merkevaren «kongelig» ved hjelp av en mediestrategi selv Petter Stordalen må misunne dem. Utgangspunktet var det aller verste — ingenting kunne overlates til tilfeldighetene når party-Mette skulle forvandles til engasjert, sosialt bevisst, omsorgsfull, hardtarbeidende, kunnskapsrik småbarnsmor og kongelig ikon. Kong Haakon surfet på unionsoppløsning og frigjøringskamp, Olav på trikkebilde og folkekonge. Harald slapp billig unna, for han var jo sønnen til selveste folkekongen. Og så mye galt gjorde han vel heller ikke. For Haakon Magnus og Mette-Marit var det motbakke fra starten. Ikke bare var det mange historier om brudens fortid, det hadde skjedd en medierevolusjon siden Sonja og Harald gjemte seg i krokene med sin gryende romanse.Selvsagt har også Harald og Sonja venner, og heller ikke de har rekruttert fra «folket». Det er mange i kongeparets omgangskrets med betydelig makt, både økonomisk og politisk. Men kronprinsparet har valgt å menge seg med mennesker som lever av og i medienes oppmerksomhet. For noen av dem er det selvsagt svært så gunstig å bli sett med de unge kongelige. Eller avfotografert på vei til sammenkomster der kronprinsparet også deltar. Men noen av dem lever av, burde i alle fall leve av, sin integritet. For dem burde rollen som liksom-adel være høyst problematisk. En fri og uavhengig presse er avhengig av at publikum har tillit til at den er fri. Og uavhengig. «Sannheten» om at en god journalist skal dø venneløs, holder ikke. Det er ingen som forventer at man annullerer gamle vennskap og nullstiller sitt sosiale liv den dagen man begynner som journalist. I virket som journalist er man avhengig av nettverk, men problemet her er at en rekke journalister mer eller mindre aktivt har søkt seg til et nettverk blant samfunnets maktelite. Et nettverk der kronprinsparet troner på toppen. Et nettverk der diskresjon og fortielse er en forutsetning for å være med. Du slarver ikke om kongefamilien. Da er du ikke en sann venn.Det er i seg selv et problem at sentrale mediefolk pleier tett omgang med et par hvis gjøren og laden er av offentlig interesse. Et par som i prinsippet ikke har rett på noe privatliv. Men at de samme medieaktørene systematisk forsøker å bagatellisere og ufarliggjøre dette vennskapet eller bekjentskapet, som noen av dem foretrekker å kalle det, gir grunn til alvorlig bekymring. De framstiller det som så enkelt og så greit å omgås kronprinsparet, dersom man har visse kjøreregler. Det er mulig at det er greit for Hege Duckert at hun skygger banen og ikke deltar i diskusjoner om dekningen av kongefamilien. Det overlater hun til nyhetsredaktøren. Det er minst to ting Hege Duckert glemmer her. For det første er hun stedfortreder for sjefredaktøren og nyhetsredaktørens overordnede når Anne Aasheim er borte. Dernest vil det uansett påvirke redaksjonen at de har en «vandrende nyhetssak» i sin midte. Det bør heller ikke være uproblematisk for en redaktør å måtte fortie ting hun har sett og hørt som åpenbart er interessant for leserne.Det samme gjelder Anders Giæver, som også later til å være seg lite bevisst sin rolle. Bare dager etter at han stotrende i TV-diskusjon forsøkte å ufarliggjøre sin omgang kongehusets unge, skriver han kommentar om sosialdemokraten Ari Behn! Patetisk er det når Anne Aasheim proklamerer at Hege Duckerts bryllup ikke har allmenn interesse og derfor ikke ble dekket av Dagbladets redaksjon. Nei, Hege Duckerts bryllup er neppe i seg selv særlig interessant. Men en fest der kronprinsparet, utenriksministeren og statsministeren, politikere og deler av den intellektuelle elite for øvrig deltar, er interessant. Kanskje spesielt for kulturorganet Dagbladets lesere.Det er påfallende hvor lett redaktørene henter fram pressetikk og privatlivets fred når det er deres egne som sitter i saksa. Hvorfor var det bare Trygve Hegnar som turte å «oute» TV2-reporteren som bokstavelig talt ble tatt med buksa nede i en svært så intim omgang med en kjent kriminell. Og hvorfor var det bare Hegnar som skrev at den samme krimreporteren var gift med en av Dagbladets redaktører? Hvordan avisleserne kunne være trygge på at integritet, uavhengighet, kritisk journalistikk og maktelitens vaktbikkje er mer enn honnørord brukt i festtaler på Redaktørforeningens julebord? De må i det minste starte med å ta diskusjonen seriøst. Og åpent.Synnøve Skeie FosseNyhetsredaktør