Den norske modellen

Denne helgen er det ny VM-kvalifiseringskamp i fotball. I takt med fotballandslagets sviktende resultater har vi fått en ny debatt om det er barnefotballens forbud mot resultatlister og tabeller som har skylden for at Norge raser på FIFA-rankingen.

Etter Islands suksess i sommerens fotball-EM har mange blitt opptatt av hva islendingene gjør når de åpenbart får så mye mer ut av sine fotballtalenter enn hva tilfellet er i Norge.

På Island er det ingen forbud mot topping av lag eller skjerming mot konkurranse i barnefotballen. Så det må åpenbart være svaret, mener noen.

Men som så ofte ellers er det vanskelig å skille mellom kausalitet og korrelasjon. For det er mye annet som er annerledes i islendingenes måte å utvikle barnefotballen på enn bare synet på topping av lag.

Det at så mange av oss, en eller annen gang i livet, selv har spilt fotball er den viktigste årsaken til at fotball er den desidert største idretten i landet.

La oss løselig anslå at nesten halvparten av alle barn i Norge er innom organisert fotball i løpet av oppveksten. Vi kan anta at det i et gjennomsnittlig årskull kanskje er så mange som 15.000 gutter som har spilt organisert fotball.

Men hvor mange av disse er det egentlig som har potensial til å spille for landslaget?

I et veldig godt årskull kan det kanskje være 10 spillere som får A-landslagserfaring. I landslagstroppen som er tatt ut denne uken, så er det seks spillere født i 1990 - og det er akkurat nå det årskullet som har desidert flest på landslaget.

Det betyr altså, i aller beste fall, at det i gjennomsnitt bare er én av 1500 fotballspillere kan håpe på å bli landslagsaktuell. De 1499 andre som ikke blir landslagsspillere, er imidlertid også viktige for norsk fotball, for fotballinteressen og for folkehelsen. Så vi må få med dem også — lengst mulig.

Hvis vi hadde visst i dag hvem av dem som er født i 2010-kullet som kommer til å ende som landslagsspiller, så hadde det vært enklere å gi akkurat den lille gruppen oppfølging og tilrettelegging som kunne ivaretatt vårt felles behov for å klatre på FIFA-rankingen rundt 2035. Men det vet vi ikke.

Selv et så unikt talent som Myggen ble aldri identifisert som en mulig landslagsspiller før han var aktuell for U21-landslaget.

Og når vi ser til akademiene i de utenlandske storklubbene, kan vi konstatere at de fleste har veldig lav treffprosent. Fordi utvikling er veldig uforutsigbart.

Tyskland er kanskje verdens beste fotballnasjon. De har målrettet talentsatsingen — men med potensial, ikke bare de aller beste i barne- og ungdomsfotballen.

I et lite land som Norge er det enda viktigere å ha med flest mulig, lengst mulig. Men det må også være best mulig. Det er ikke målet i norsk barnefotball som er problemet. Det er derimot fraværet av kvalitet i arbeidet som gjøres. Det gir dårligere tilbud til dem med best forutsetninger, men fraværet av forventninger og kompetanse gjør også at tilbudet blir mye dårligere enn det burde vært for den store majoriteten som aldri blir landslagsspillere. Derfor når man ikke det kvantitative målet om «flest mulig, lengst mulig». FIFA-rankingen forteller oss at ambisjonen om «best mulig» i realiteten er redusert til to tomme ord.

I sum betyr dette at vi ikke finner talentene og typene norsk landslagsfotball trenger - og vi gir heller ikke det store flertallet et godt nok tilbud til at de velger å fortsette lenge nok i ungdomsårene.

Her er det mye å lære av både Island og Tyskland. De stiller klare krav til formell kompetanse blant trenere. De lønner dem, også i barne- og ungdomsfotballen. Det er ikke overlatt til tilfeldige fedre og mødre som kanskje vil mer enn de kan.

Norsk fotballs fremtid avgjøres ikke av at flere 9-åringer opplever å vinne 10-0. Diskusjonen om topping av lagene tidligere er derfor et blindspor. Det er ikke kampene som er viktig for utvikling. Det er de daglige treningene — og den frivillige leken ved siden av - som får frem det beste i oss, uansett nivå.

Med dagens barnefotball-regler er det ingenting i veien for å differensiere treningstilbudet, med utgangspunkt i hvem som er mest ivrig og mest motivert. Tvert imot forventes det at klubbene gir den enkelte spiller utfordringer og utviklingsmuligheter basert på barnets ferdigheter og forutsetninger.

Alle skal med, men det betyr ikke at alle skal behandles likt. Det er derimot et mål at alle skal ha like muligheter til å realisere sitt eget potensial, både på og utenfor fotballbanen.

Knapt noen ville tenke tanken på å lansere eliteskoler for barn for å øke det akademiske prestasjonsnivået, slik at vi kan få flere professorer i voksen alder. Derfor trenger vi heller ikke elitelag for barn. Men mange vil mene at også de med best forutsetninger trenger flere utfordringer og bedre veiledning, både i skolen og på fotballbanen. Det kan gi oss både flere professorer og flere fotballproffer.

Det er dette som kalles tilpasset opplæring. Og det var vel det som skulle være den norske modellen?