— Målet deres var å sette fyr på oljelasten. Når de ikke klarte det, prøvde de i stedet å ta livet av oss. Kulene haglet, sier Ivar Olsen fra Kristiansand.

Han sitter sammen med kona May Britt Finnvik Olsen i leiligheten i Vågsbygd. De forteller om dramaet de begge overlevde i Den persiske gulf sommeren 1987, da de var på vei ut fra Persiabukta med olje fra Kuwait.

Ivar var styrmann og May Britt telegrafist på den norskeide supertankeren Mia Margrethe da den ble skutt i brann av to iranske kanonbåter. Skipet var bemannet av kristiansandsselskapet Rasmussen Management.

Minner: Ivar Olsen og May Britt Finnvik Olsen var heldige som overlevde angrepet på den norskeide supertankeren Mia Margrethe da den ble skutt i brann av to iranske kanonbåter natt til 26. juni 1987. Foto: Torgeir Eikeland

Angrepet var en del av en gulfkrig mange nå har glemt. Nevner du ordet «Gulfkrigen» i dag, vil de fleste tenke på den USA-ledede invasjonen av Kuwait og Irak vinteren 1991. ## En million døde

Men også den åtte år lange krigen mellom Iran og Irak fra 1980 til 1988 ble kalt Gulfkrigen. Krigen er en av de største væpnede konfliktene siden annen verdenskrig, men den dominerte ikke nyhetsbildet. Store regulære slag ble utkjempet, og byer ble bombet. Halvparten av de kanskje en million menneskelivene som gikk tapt, skal ha vært sivile.

Krigen brøt ut fordi Iraks diktator Saddam Hussein ville ha kontroll over noen av oljeressursene til nabolandet Iran. Begge partene baserte krigsøkonomien på eksport av olje, og derfor ble det viktig å ramme motpartens oljeskipstrafikk.

Irak gikk primært til flyangrep på skip som fraktet olje til og fra terminalene Kharg og Larak. Iranerne brukte på sin side små kanonbåter til å angripe skip som hadde hentet olje i Irak, Kuwait eller Saudi-Arabia. Begge landene samarbeidet med Irak.

Dårlige tider

Samtidig falt oljeprisen kraftig på midten av 1980-tallet, og det var dårlige tider for norsk oljebransje og skipsfart. Dermed ble oppdragene i Gulfen noen av de få, og også lukrative mulighetene for norske redere. Sjøfolk som ville være med, ble tilbudt høye risikotillegg.

— Det er som å kjøre på glatta - du føler at det er de andre som blir tatt. Alt var gjort for at det skulle være trygt. Og det var også dårlige tider. Vi kunne ligge i månedsvis og vente på å laste, forteller Ivar Olsen i Vågsbygd.

Forfatteren. Arild Syvertsen arbeider i dag som los. Han har fått mye oppmerksomhet for boka si om nordmenn i den første Gulfkrigen. Foto: Privat

— Jeg kunne sagt nei, men jeg måtte ha jobb, sier forfatter Arild Syvertsen fra Halden. - De spurte om jeg ville bli kaptein, og det er jo det alle overstyrmenn vil.Syvertsen ga i vinter ut bok om det han selv var med på. I «Norske sjøfolk i krig og terror» forteller han en historie som er lite kjent i dag: Historien om hvordan et stort, men ennå ukjent antall nordmenn seilte inn i en krigssone. Historien om hvordan noen av dem ble drept eller skadd, og hvordan mange av dem fikk minner de vil bære med seg resten av livet.

Ubeskrivelig

Forfatteren mener vi i dag har en ukjent generasjon krigsseilere som på mange måter sliter med de samme tingene som krigsseilerne fra andre verdenskrig.

Arild Syvertsens bok "Norske sjøfolk i krig og terror" har vakt oppmerksomhet.

— Det som skjedde var så rått og brutalt at det er helt ubeskrivelig, sier Arild Syvertsen i dag. Boka har skapt langt flere reaksjoner enn han hadde trodd.- Jeg fortsetter å få henvendelser og stadig nye historier. Hensikten med dette har ikke vært å ta noe oppgjør med redere og myndigheter. Jeg vil bare minne om at det var vår fortjeneste at vi fikk olje og gass i åtte år gjennom krig, sier Syvertsen.

Det har ikke vært så lett som han trodde å skrive boka. Han har ikke klart å finne ut hvor mange nordmenn som til sammen var med på denne farlige skipsfarten. Hvor mange som ble drept vet han heller ikke.

— Hele tematikken er veldig taushetsbelagt. Men vi vet at omfanget var stort, sier Syvertsen.

Trappet opp

Å få traumatiserte sjøfolk til å fortelle om opplevelsene sine har heller ikke alltid vært lett. Mange har hevdet at de ikke husker noen ting. Noen har grått, mens andre har ringt og kjeftet på ham fordi han igjen har fått dem til å tenke på ting de hadde fortrengt. For andre har det vært en lettelse å endelig få snakke om det de opplevde.

Mange av de norske sjøfolkenes opplevelser stammer fra de siste to årene av Gulfkrigen. Da ble angrepene trappet opp. Bare i mai 1988 ble 35 skip av ulike nasjonaliteter angrepet. Selveste 17. mai eksploderte tankskipet Barcelona ved Larak-terminalen, og med i eksplosjonen gikk den kristiansandseide slepebåten «Scan Partner».

Båten var eid av nå avdøde Bendt Rasmussens selskap Viking Supply Ships. I sin memoarbok «Gjennom bølger på sjø og land» skriver Bendt Rasmussen: «Plutselig lød en kraftig eksplosjon. Tankskipet ble sprengt i luften. Dessverre var «Scan Partner» så nær skipet at den fulgte med i eksplosjonen og gikk til bunns. Kaptein Storebø, maskinsjef Lillefosse og overstyrmann Nilsen var omkommet sammen med seks polske sjøfolk».

For belastende

Verdens største skip: Supertankeren Seawise Giant er fremdeles regnet som det største skipet noensinne, med sine 458 meter. 14. mai 1988 ble det bombet og senket av irakiske jagerfly utenfor Larak-terminalen i Persiagulfen. Foto: Kaptein Tore Hermansen

I et intervju med Dagbladet etter tragedien sier Bendt Rasmussen:«Vi er svært lei for det som har skjedd, men kommer neppe til å trekke oss ut av virksomheten i området. Vi må akseptere at virksomheten er forbundet med en viss risiko.»

I den samme artikkelen bringer Dagbladet en oversikt som viser at 24 norskeide skip var blitt rammet av krigshandlinger i Gulfen fra 1984 til 1988. God Helg har vært i kontakt med en person som på den tiden arbeidet i administrasjonen i Viking Supply Ships. Han finner det i dag for belastende å skulle kommentere denne saken i avisen.

Også et annet skip som ble angrepet i Persiagulfen hadde sterk sørlandstilknytning, supertankeren M/T Mia Margrethe, som Ivar Olsen og kona May Britt Finnvik Olsen seilte på.

Skipet var bygget for kristiansandsrederiet Einar Rasmussen i 1972, men hadde blitt solgt til Norman Tankers i Oslo i 1986. Likevel var det fremdeles Rasmussen Management som administrerte bemanningen på skipet. Uvanlig nok for perioden var hele besetningen norsk.

Skutt i brann

— Det var et krav at alle skulle være norske. Kravet kom fra det amerikanske selskapet som hadde chartret skipet, forteller daværende styrmann Ivar Olsen.

Da skipet ble skutt i brann av to iranske kanonbåter etter midnatt den 27. juni 1988, var det på vei utover mot Hormuz-stredet, etter å ha lastet tungolje i Kuwait.

Vi har snakket med tre av sørlendingene som var med den gangen. I tillegg til Ivar Olsen og hans daværende forlovede og i dag ektefelle May Britt Finnvik Olsen, som var telegrafist om bord, har vi møtt Rolf Arne Snemyr, som bor i Høvåg.

Snemyr var med som førstereisgutt den dramatiske natten for snart 30 år siden. Han forteller at han akkurat hadde kommet opp på broa som utkikksvakt da angrepet kom.

Uerfaren: Rolf Arne Snemyr fra Høvåg var 18 år og førstereisgutt da han ble angrepet på Mia Margrethe. Foto: Torgeir Eikeland

— Vi gikk med mørklagt skip, og det var akkurat som å se inn i en sekk. Så begynte det å smelle i mørket bak oss, og vi hørte at noen ble angrepet. Skipper Sverre Osen kom opp, og vi sto der sammen og kikka. Da så jeg propellvannet fra dem. Det var minst to båter som kom etter oss.Fra broa så Snemyr rett ned på de små, men tungt væpnede båtene som nærmet seg.

"Det hadde vært som ei bombe"

— De var ikke mer enn femti meter unna da det kom noen voldsomme lysglimt. De traff med en rakett under brovingen, og en rakett gikk rett inn i lugaren til styrmann Ivar Olsen. Der var det heldigvis ingen, forteller Snemyr.

Målet med angrepet var å sette fyr på skipet, og aller helst klare å senke det. Men Mia Margrethes oljelast besto av såkalt tungolje som ikke var så lett å antenne. Oljen lå dessuten i midttanken og ikke ut mot skutesidene hvor rakettene slo inn.

— Hadde vi vært lastet med råolje, og det hadde tatt fyr: Det hadde vært som ei bombe, grøsser styrmann Ivar Olsen. Det finnes nok av eksempler på at tankskip sank i et flammehav under denne krigen.

Men selv om ikke selve lasten tok fyr, begynte det snart å brenne i drivstoffet i maskinrommet. Her befant førstemaskinist Egil Storesund seg. Han var den eneste som ble hardt skadd under angrepet. Storesund fikk fosfor fra rakettene på seg og kom opp på dekk som en levende fakkel.

Voldsomme følelser

Men før dette skjedde hadde Rolf Arne Snemyr blitt ganske skremt av en annen rakett fra iranerne.

NÆRT: Her gikk en rakett inn under brua som det sto folk på. Foto: Privat

— Da jeg var på vei over sportsdekket, smalt en ny rakett inn i andre sida. Det var fosfor, og flammene slo opp så høyt at jeg svidde luggen litt.- Å, i sava, tenkte jeg, og det var da jeg begynte å bli litt stressa, minnes Snemyr.

Imens hadde May Britt Finnvik befunnet seg på broa i skrekkslagen visshet om at alle «nede» i den svarte røyken måtte være drept, også hennes forlovede.

— Så hørte jeg stemmen hans i radioen og jeg tenkte «Oi! Han lever!» Det var voldsomme følelser, sier hun nå.

Iranerne forsto snart at de ikke fikk fyr på skipet uten videre. Dermed åpnet de i stedet ild med automatvåpen for å prøve å ta livet av mannskapet.

— De så oss jo fordi vi hadde lommelykter, og det regnet kuler der mannskapet kom ut, forteller Ivar Olsen.

Lagt i fiskekjele

Så ble det etter hvert stille, noe som egentlig var like skremmende. Nede på kanonbåtene kunne mannskapet høre angriperne diskutere hva de skulle gjøre, og etter en stund gjenopptok de angrepet.

Den stygt forbrente maskinisten hadde kommet opp på dekk. Hverken han selv eller noen andre forsto først hvor hardt skadd han egentlig var.

Fosfor: Iranerne brukte raketter med fosfor, men lasten ville ikke brenne. Her ser vi noen av de 16-17 innslagene i skipssiden på Mia Margrethe. Foto: Privat

— Men etter en stund begynte han å få smerter. Vi la ham i en stor fiskekjele fylt med vann og isbiter, og holdt ham oppe på skift, forteller May Britt Finnvik Olsen.Et kvinnelig besetningsmedlem stryker maskinisten over luggen der han ligger nedsenket i kaldt vann. Da følger håret og issen med, og hun ser rett inn på kraniet hans. Mannskapet forstår at han trenger legehjelp, og det fort. Han blir heist over i en nederlandsk slepebåt som har kommet til etter angrepet, og senere kommer et amerikansk helikopter og bringer ham til sykehus i Saudi-Arabia. Etter et opphold på Haukeland sykehus kommer maskinisten seg siden helt etter skadene.

Godt å le

Men mens Storesund blir heist over i taubåten, dukker et annet stort skip opp. Rolf Arne Snemyr forteller:

— Da sier styrmann Olsen: «Han kommer til å kjøre i oss!» Og det gjorde han, med et jævlig smell. Vi måtte le. «Det er faen ikke mulig», sa vi. Så bakka han litt, og så dro han bare videre, forteller Snemyr og rister på hodet.

— Det var godt å le litt, sier Olsen og rister også på hodet.

Påkjørt: Mia Margrethe brenner fremdeles etter angrepet. Bakerst på skipet kan man også se skadene etter at den ble påkjørt av et annet skip. Foto: Privat

Skadene fra kollisjonen var ikke alvorlige, annet enn at roret var slått skjevt. Dermed ble Mia Margrethe hengende skjevt i slepetrossene mens den ble tauet mot land i Bahrain. I maskinrommet brant det fremdeles, og i skutesida var det 17-18 hull etter raketter. Men mannskapet kan prise seg lykkelige: ingen ble drept selv om angriperne gjorde sitt ytterste.Vel i land i Bahrain ble Rolf Arne Snemyr innlosjert på hotell. Det var der han møtte rikspressen. To journalister fra VG stakk en uåpnet flaske champagne i hånden på ham der han lå og kom til hektene på hotellsenga. Så ba de ham smile mens blitzen lynte. Det playboyaktige bildet prydet dagen etter førstesiden på VG under tittelen «Jeg var livredd».

"Slett ikke bra"

— Det så slett ikke bra ut, det så jo ut som hele greia hadde vært en festetur, sier Snemyr. Han husker hvor flau han var da han satt på flyet hjem dagen etter og kunne han se at mange av medpassasjerene leste avisen med bildet av ham på forsiden. Og da han kom ned flytrappa på Kjevik, ble han møtt av en nokså lite blid representant fra Rasmussen Management.

ANGREPET: Supertankeren Mia Margrethe hadde helnorsk mannskap og flere sørlendinger om bord da den ble angrepet med raketter 26. juni 1987. Her står styrmann Ivar Olsen fra Kristiansand på broa mens skipet blir tauet til land etter angrepet. Foto: Privat

— Det var så han omtrent slo meg rundt ørene med avisen. Det var slett ikke bra det der, sier Rolf Arne Snemyr oppgitt.Selv om mye av det som skjedde, ble dekket i mediene den gangen, opplever Arild Syvertsen at temaet i dag er taushetsbelagt. Han har for eksempel ikke fått tilgang på tall og opplysninger fra ulike myndigheter og Norsk Rederforbund. Og hverken i Norsk Sjømannsforbund eller Norsk Sjøoffisersforbund er det noen som i dag befatter seg med denne tematikken.

— Ikke en eneste gang har våre saksbehandlere registrert saker med forsikring og trygd somhar sammenheng med opplevelser under denne krigen, sier informasjonsansvarlig Morten Øen i Norsk Sjømannsforbund.

TABLOID: VG sendte et team til Bahrain for å skrive om dramaet. Rolf Arne Snemyr angrer ennå på at han lot seg fotografere på denne måten.

— Dette kan til dels henge sammen med at mange av dem som var med, ikke sto som medlemmer hos oss, og at mange av skipene ikke gikk under norsk flagg, sier Øen. Men han tror også det han kaller taushetskulturen blant sjøfolk har hatt betydning for stillheten rundt temaet.

Ingen konkrete saker

— Dette var også noe av grunnen til at det gikk så ille med mange krigsseilere etter andre verdenskrig. Man skulle ikke vise følelser for hverandre når man var om bord, og dette tok de med seg når de kom i land. Og slik er kulturen delvis fortsatt blant sjøfolk. Problemet er kanskje at de som eventuelt sliter med ettervirkninger ikke er medlemmer hos oss lenger. Det hadde kanskje vært en løsning om man laget en interesseorganisasjon, sier han.

I Sjøoffisersforbundet sier avdelingsleder Morten Kveim dette:

— De som eventuelt har vært borti dette hos oss, jobber ikke lenger her. Det har jo vært snakk om temaet her etter at boka til Arild Syvertsen kom ut, men vi har ikke hatt noen konkrete saker til behandling i denne sammenheng. I alle fall ikke etter at jeg begynte her i 2012. Den gang hadde Rasmussen Management, som lå under Rasmussens Rederi, bemanningsansvaret for M/T Mia Margrethe. I dag er det få igjen i familiekonsernet som husker hendelsene under gulfkrigen. Direksjonssekretær Birger Fjeldskaar er imidlertid ennå i selskapet:

— Vi hadde det driftsmessige ansvaret for Mia Margrethe, selv om vi hadde solgt skipet til et konsortium i Oslo. Alle fikk valget om de skulle gå inn i en krigssone eller ikke, sier Fjeldskaar.

Få mønstret av

— Vi hadde til og med en maskinsjef i vår tjeneste som hadde vært dekkskytter om bord på Svenner under andre verdenskrig, og jeg husker at han søkte seg nedover til Gulfen. Det var i det hele tatt relativt få som valgte å mønstre av når de fikk valget, sier han.

HUMMERKOKING: Angrepet har satt kjølesystemet ut av funksjon og mannskapet må spise den beste maten først. Eivind Vassbotn fra Lillesand koker hummer med skjærebrenner, mens styrmann Ivar Olsen ser på. Foto: privat

Dag Rasmussen, som i dag er administrerende direktør i Rasmussengruppen, sier:— Dette hendte for så lenge siden at jeg har svært lite kjennskap til det.

Han er selv født i 1968, og var altså relativt ung da M/T Mia Margrethe ble skutt i brann.

— Er erfaringene fra den gangen noe som påvirker driften til selskapet i dag?

— I dag har vi ikke lenger egne skip i drift, så det kan man vel ikke si at det gjør, sier Rasmussen.

Mens Mia Margrethe ble angrepet av Iran mens de fraktet olje for irakisk side, var det skip som fraktet olje for iranerne som var mest utsatt for angrep. Det var her skipsreder John Fredriksen la mye av grunnlaget for sitt imperium.

"Ingen bryr seg"

Prisen ble betalt med mange sjømenns liv og helse, og temaet er ennå i dag betent. I Syvertsens bok har han derfor anonymisert den eneste kilden han har sitert fra denne siden. Vedkommende sliter ennå med dårlig samvittighet for dem som ble drept rundt ham. Mange har nektet å snakke med forfatteren. Men han opplever også at mange er bitre over manglende interesse fra storsamfunnet for det som skjedde.

«Ja, jeg var med, og vi ble angrepet. Men det er det ikke en kjeft som bryr seg om! Ingen bryr seg!», sa en som kom på en av Syvertsens boksigneringer.

Etter at boka kom ut rundt nyttår, får han fremdeles henvendelser fra organisasjoner og institusjoner som ber ham komme og holde foredrag. 29. mai skal han opptre på Litteraturhuset i Oslo.

Journalist Bjørn Enes, som har samarbeidet mye med stiftelsen Arkivet blant annet om krigsseilerproblematikk, var til stede da Syvertsen holdt foredrag i Bergen.

Bjørn Enes tror sjøfolk unngår å snakke om Gulfkrigen fordi de er redde for ikke å bli trodd. Foto: Reidar Kollstad

— Overraskende mange dukket opp, og mange av dem hadde vært med på det Syvertsen skriver om. Det er veldig tydelig at han har et poeng når han sier at dette er en liten repetisjon av den store krigsseilerhistorien. Dette er noe som storsamfunnet har vært uten både kunnskap om og interesse for. Først nå går det opp for folk at vi har krigsseilere i vår egen generasjon, sier Enes.

Vanskelig å bli trodd

Han er med å drive prosjektet Memoar i samarbeid med Sjøfartsmuseet i Bergen og Bergen skipperforening. I forbindelse med dette har Enes kommet i kontakt med sjøfolk som seilte i Gulfen under krigen mellom Iran og Irak.

— Dette er kanskje den største krigen som har vært etter andre verdenskrig, men likevel hørte vi nesten ingenting om den. Og det er klart at når folk forteller om tragiske ting de har opplevd i en krig folk knapt husker, da har de vanskelig for å bli trodd. Jeg tror det kan være grunnen til at det blir snakket så lite om dette. Hvis folk bare ler av deg når du forteller om så emosjonelt belastende ting, da blir du gjerne taus, sier Enes.

Se også video med opptak som Rolf Arne Snemyr gjorde av skadene på Mia Margrethe etter angrepet. Her kan vi høre ham fortelle om det som skjedde.