Fædrelandsvennen kårer i dag Bob Dylans ti beste album. Samtidig har vi spurt seks lokale kulturprofiler hva slags Dylan-plate som er deres favoritt.
Hilde Hefte, artist og låtskriver:
«The Freewheelin’» fra 1963. Jeg oppdaget den tidlige Dylan en stund etter det kom ut, og synes denne plata er Dylan på sitt beste. Han har funnet en dybdestil og er en poet når det kommer til tekster og måten å fremføre tekstene på. Albumet har også en helhet som gjør at du kan lytte til det som en hel fortelling om du vil — eller splitte det opp i enkeltspor. Blant enkeltsporene er «Don’t Think Twice» en favoritt. Håvard Rem, forfatter og Dylan-gjendikter:
«Street Legal», 1978. Kanskje fordi det var hans første album jeg hørte som nytt i hodetelefonene i platesjappa i Arendal. Kanskje fordi vokalen hans er fetere og mer myndig enn noen gang etter tre år med intens turnering. Kanskje fordi han for første gang siden 1966 skriver «mystiske» tekster som nå dessuten er modne. Kanskje fordi han i 1978 er på tynn, eksistensiell is mellom skilsmissen og omvendelsen. Kanskje fordi Dylan og saksofon og gospeldamer er en uslåelig kombinasjon. Stein Roger Sordal, artist og låtskriver:
«Time Out of Mind», 1997, på grunn av låtene, tekstene og soundet. Det er noe med den runde og varme gitarlyden til produsent Daniel Lanois som jeg syntes kler stemmen til Dylan veldig godt. En veldig fin kontrast i seg selv. Låter som «Standing In the Doorway», «Love Sick» og «Not Dark Yet» er rene perler, og på låta «Can't Wait» er Dylan godt plantet i Lanois' sound. Det funker utrolig fett i mine ører. Marte Wulff, artist og låtskriver:
«Blood on the Tracks», 1975. Det er den første Dylan jeg hørte på, og en jeg stadig vender tilbake til. Jeg er glad i absolutt alle låtene, og det er noe ved denne plata som gjør litt vondt på akkurat den måten jeg liker at musikk gjør vondt på.Det er ikke lett å velge seg én favorittplate fra denne mannen. Kan heller ikke påberope meg å ha like dyp kjennskap til absolutt alt han har utgitt, men av dem jeg har hørt aller mest på, lander jeg i dag på den.
Anne Marie Almedal, artist og låtskriver:
«Slow train coming» (1979), som passet godt inn i min mest søkende religiøse periode et sted i ungdommen, og «Planet Waves». (1974). Jeg må dessverre si at jeg ikke har et veldig sterkt forhold til Bob Dylan, slik jeg kjenner at en del bekjente har. Men jeg har vel hørt det meste, og delt plater med tidligere venner, eks— kjæreste, samt nåværende. Ellers er jeg veldig glad i mange låter på f.eks «The Freewheelin'» og «Blood on the Tracks». Terje Dragseth, forfatter, artist og låtskriver:
«John Wesley Harding», 1967, fordi albumet inneholder sanger som «All Along the Watchtower», «I Am a Lonesome Hobo», & «I´ll Be Your Baby Tonight». Dylans virke som en genial låtskriver, performer, og forvalter av amerikansk folk/rock, blues-musikktradisjon og samfunnsrefser er uvurderlig, ikke bare for én generasjon, men for ikke mindre enn tre generasjoner, siden hans debut på 60-tallet. Hans formidable formidlingskraft er unik og til inspirasjon.