Min far innvandret til Sverige i 1973. Jeg har ingen minner fra når han dro, men jeg vet at han kysset meg på pannen og klappet mor på skulderen og sa han skulle sende penger så fort han hadde kommet frem og fått sin første lønn.
Mens vi ventet på pengene, skulle vi få økonomisk hjelp av slekt og kjente. Det hadde han forsikret seg om før han satte seg på flyet til Stockholm med enveisbillett og noen klær i en reiseveske som han hadde arvet fra sin far.
I lommen hadde han litt penger til bussbillett og mat, og en adresse til en bekjent av en bekjent som skulle hjelpe han med tak over hodet i noen dager.
Det gikk noen måneder. Far begynte å skrive rekommanderte brev, og puttet ganske mange sedler i disse brune konvoluttene med et stempel som kunngjorde at disse brevene skulle leveres med fly.
Mor begynte å kjøpe melk og frukt i tillegg til den vanlige mengden daal og de 2 kilo hvetemel som hun alltid bakte chaptis av. Vi begynte å få et komfortabelt liv.
Etter ytterligere noen måneder fikk vi råd til å tekke taket, slik at det ikke lakk når monsunregnet var som verst.
Noen år gikk pengene han hadde lånt til billettene ble betalt tilbake til slektningene. Mor slapp å selge smykkene som foreldrene hennes hadde gitt henne som medgift som en siste l livline.
Da min far flyttet til Sverige, fantes det bare to veier inn til landet. En for flyktninger og en for dem som hadde slektninger i Sverige. Noen tredje vei fantes ikke i praksis.
I teorien kunne han søke om arbeidstillatelse om det kunne påvises at han noen spesielle eller ettertraktet spisskompetanse. Dette skulle bedømmes av mennesker som representerte andre mennesker som var redde for å miste jobbene sine. Omtrent de samme menneskene som senere skulle stille seg utenfor en fabrikk og skrike «go home» til andre arbeidere fra andre land.
Nå var saken den at min far hadde ingen eksklusive yrkeskunnskaper som ble ansett som spesielle eller en mangelvare på det svenske arbeidsmarkedet. Det eneste han hadde var to tomme hender, arbeidslyst og overlevelsesinstinkt.
Det min far gjorde for å få den ettertraktede oppholdstillatelsen, var det mange andre også gjorde i hans situasjon: Han inngikk et proforma ekteskap. En byttehandel ble inngått: Oppholdstilatelse i bytte mot månedlige utbetalinger til hun som stilte opp som proforma ektemake.
Nå vil kanskje noen av dere som leser denne teksten rynke på nesen over min fars oppførsel og moral. Men jeg tror at det er den som er mett i magen som også har råd til å være rik på moral. Det kan aldri være en forbrytelse å drømme, å ville og gjøre alt som står i vedkommendes makt for at livet skal bli bedre for ens barn. Man gjør det man må, lyge, stjele eller sette seg på gaten og strekke ut hånden.
Min hensikt med denne teksten er ikke å argumentere for proformaekteskap eller at alt skal være tillatt bare fordi et menneske er fattig og sulten. Jeg vil problematisere vårt syn på hvilken migrasjon vi synes er riktig og verdig. For det finnes noe merkelig i vår måte å resonnere omkring hvem som er en ekte flyktning eller bra innvandrer.
Vi synes for eksempel det er ok at folk kommer hit om de behøver å flykte pga. politiske årsaker eller pga. tørke eller orkan, men ikke om man vil komme seg bort fra den fornedrende og demoraliserende fattigdommen. Iblant tenker jeg at det kanskje har å gjøre med at den flyktningen behøver vår beskyttelse og barmhjertighet, men kanskje ikke den som søker etter en bedre økonomisk fremtid.
Kanskje er en uregulert migrasjon en utopi, men vi må endre vår måte å resonnere omkring migrasjon og migranter. Og det ikke bare for at vi skal være gode mennesker, men også om vi vil fortsette å leve det gode livet.
Sverige, Norge og Europa befinner seg i en anstrengt økonomisk situasjon der kanskje det eneste vi har å tilby er en stor Temapark Europa der besøkende kan spise godt, økologisk og langsomt, se bygninger og leke vikinger, keltere eller romere. Vi behøver folk som kommer hit og bidrar med nye virksomheter.
Logikken er enkel: Vi liker vår levestandard, våre barnehager, våre skoler og vår eldreomsorg. Høy sosial velferd koster penger. Penger skapes gjennom vekst. Vekst skapes gjennom bevegelse. Jeg tror at Sverige har godt av at mennesker rører på seg, på samme måte som jeg tror Norge har godt av at mennesker rører på seg.
En sak vet jeg med sikkerhet: Jeg har det bedre i dag fordi min pappa rørte på seg, enn hva jeg hadde gjort om vi fortsatt levde et fattig liv i Pakistan.
"Vi burde starte en bevegelse for å oppmuntre flere til å bli kjærlige kritikere"