Jeg åpner øynene. Stirrer i taket. Det er lyst og jeg føler meg sånn passe uthvilt. Strekker meg etter telefonen. Klokkeslettet stråler mot meg. Det er fortsatt seks minutter igjen til klokka skal ringe. Akkurat som i går.
Jeg kommer ikke lenger enn til do før jeg må sjekke om det er gjort forskning på området. Må vite. Vil vite. Hater å ikke vite.
I 1999 inviterte Jan Born og hans forskerkolleger ved universitetet i Lübeck frivillige til å sove på universitetet. Høres kjent ut, tenker jeg, og minnes sene nattetimer som student på NTNU. Forsøkspersonene til Born blir koblet til noen apparater og bedt om å legge seg til å sove ved midnatt.
Halvparten blir fortalt at de vil bli vekket klokka seks, den andre halvparten skal få lov til å sove til ni. Jeg ser for meg onde rykninger i Borns gale professor-øye: Alle forsøkspersonene skal nemlig vekkes klokka seks.
Resultatene av Borns lille studie får søvnforskere til å sperre opp øynene. Allerede klokka halv fem starter hormonene til forsøkspersonene å endres. Kroppen frigjør hormoner som vanligvis forbindes med stress, for å forberede kroppen på stresset det er å våkne. Men det skjer bare hos dem som vet at de blir vekket tidlig. Gruppa som tror de skal få sove ut, opplever ingen spesiell endring i hormonnivåer.
Det viser seg at vi alle har en indre klokke. Midt i hjernen finnes en samling nerveceller som utgjør kommandosentralen for vår biologiske klokke, kalt den suprachiasmatiske kjernen. Den bestemmer døgnrytmen din: når du føler deg våken, når du trenger en hvil, og når du lengter mot senga.
Forskere i California har vist at døgnrytme i stor grad påvirkes av lys, men også av gener. De har funnet et bestemt gen som styrer døgnrytmen til mennesker, mus, bananfluer, bakterier og noen typer sopp. Dette «vekkerklokkegenet» styrer når kommandosentralen gir beskjed om at det er på tide å våkne.
— Hvis du legger deg og står opp til samme tid hver dag, også i helgene, låser hjernen seg til denne rytmen og vekker deg naturlig når det tidspunktet nærmer seg.
Den biologiske klokka fungerer best når vi sover regelmessig vel å merke. Hvis du jobber turnus eller reiser mellom tidssoner slår kommandosentralen seg vrang. Den trenger tid for å tilpasse seg og kommer i skade for å pøse på med sovehormoner som reduserer blodtrykk og -temperatur når du egentlig vil være våken, og våkenhormoner når du sårt trenger noen timer på øyet.
Hvis du derimot legger deg og står opp til samme tid hver dag, også i helgene, låser hjernen seg til denne rytmen og vekker deg naturlig når det tidspunktet nærmer seg. På sitt beste kan vår indre klokke være vel så god som den bråkete dingsen på nattbordet.
Akkurat nå forteller den samme bråkete dingsen meg at jeg har fordypet meg for lenge i søvnens mysterier. Jeg er allerede for seint ute til dagens første møte. Og «min indre klokke» holder neppe som unnskyldning.
Du er bare 10 prosent deg selv