I Kambodsja fikk jeg møte mange tekstilarbeidere. Jeg sov hos en av dem, sydde selv i 8 timer og ble møtt med en helt annen kultur og verdier enn våre. Å komme hjem etter en sånn opplevelse, har vært vanskelig.

Ulike verdener

Hjemme har ingenting forandret seg, men jeg har. Jeg følte meg så liten. Som om jeg så på verden med nye øyne, og ingen andre så hva jeg så. Jeg kjøpte vann og yoghurt på flyplassen. 55 kroner. ”Jeg måtte ha jobbet i 24 timer for å få kjøpt meg dette i Kambodsja.”

55 kroner. ”Jeg måtte ha jobbet i 24 timer for å få kjøpt meg dette i Kambodsja.”

Når medelever hjemme klager over litt for høye temperaturer i klasserommet, får jeg lyst å si: ”Er du klar over hvordan tekstilarbeider har det? Der er det 30 grader. Få har ventilasjonsanlegg, og når flere hundre mennesker jobber i samme rom, blir luften utrolig dårlig. Arbeidere besvimer, men har ikke råd til å betale for sykehus. Og du klager?”

Større effekt enn forventet

Programmet for turen ble ikke presentert på forhånd, så jeg hadde få forventninger. Mange inntrykk oppsto så fort at det ble vanskelig og bearbeide alt. Flere ganger var jeg nødt til å ta til tårene. Jeg innså hvor ubetydelige verdier jeg selv har hatt. Når du blir møtt med realiteten på denne måten, føler man seg nesten skyldig.

Disse menneskene jobber dag ut og dag inn, hele året. De tjener 500 kroner i måneden som skal dekke alt. De bor i fattigdom og jobber på arbeidsplasser med utenkelig dårlige kår – i en ond sirkel de aldri vil komme seg ut av. Der drømmen egentlig er å bli lege, men pengene ikke strekker til. For å overleve må de jobbe så mye de kan.

Folk forstår ikke

Hjemme spør folk hvordan jeg har hatt det. Utrolig bra, svarer jeg. Noe mer innsikt enn det, er dem ikke interessert i. Mange skjønner ikke hvor STOR denne turen har vært. Den var utrolig – men det ligger en så mye dypere forståelse og tanker om den, at ord blir fattige i forhold til det helhetlige bilde av hva jeg har erfart.

Jeg vil ikke kritisere når jeg sier at nordmenn er naive, men vi har lett for å unngå å se det som skjer utenfor vårt land. Altfor mange tenker ikke over konsekvensene av forbruket vårt. Mange rundt om i hele verden har det vondt, og vi vet det. Vi ser det i media døgnet rundt, men gjør for lite for å hjelpe. VI, folket, gjør for lite.

Vårt felles ansvar

Vit at alle klærne dine er laget av mennesker. En genser har vært gjennom 17 stasjoner på en fabrikk før den er ferdig. For at du skal få kjøpt den billigst mulig, får også tekstilarbeiderne mindre penger. Og la meg presisere at det nødvendigvis ikke er en garanti for at dyre klær er laget under gode arbeidsforhold.

Jeg vil ikke kritisere når jeg sier at nordmenn er naive, men vi har lett for å unngå å se det som skjer utenfor vårt land.

Alt henger sammen: Du kjøper mer, kaster mer, tekstilarbeider syr mer, behovet for arbeidskraft øker, det blir flere ansatte og mindre penger er igjen til fordeling. Så selv om hovedansvaret bør ligge hos kleskjedene og produsenten, er du og jeg en del av årsaken. Nå ber jeg ikke folk om å slutte å kjøpe, men tenke seg om to ganger. Jo flere som tar ansvar, jo bedre.

Innlegget er skrevet i forbindelse med dokumentaren «Sweatshop – dødsbillig mote»