Når barnas hobby er foreldrenes livsstil

Terje Repstad

— Jeg får jo puls bare av dette! sier Terje Repstad.

Sammen med kona Anne Karin Repstad står han foran det hvite gjerdet som skiller dem fra barna Jennie (14) og Magnus (16) Repstad, som på hver sin hesterygg traver rundt på sprangbanen på Åros Ridesenter i Søgne.

De grasiøse dyrene beveger seg taktfast i sanden, mens Jennie og Magnus med den største selvfølgelighet styrer dem mot hindrene. Ruvende 170 centimeter over bakken på varmblodshingsten Hegzametras setter Magnus opp farten – og hopper. Jennie følger hakk i hæl på sin ponni Lucky Mistra.

— Bra, applauderer Anne Karin fra sidelinjen når dyrene lander trygt på den andre siden av hinderet.

Hun husker fortsatt Magnus' første stevne da han som elleveåring var fersk sprangrytter. Det var frost i bakken, og en nervøs mamma bekymret seg for hvor hardt et eventuelt møte med telen ville gå for seg.

— Det er bedre nå enn da de var små, nå ramler de ikke så mye av lenger. Den gangen var det egentlig hestene som løp rundt med dem på, mimrer Terje.

MOTVILLIG START

Det er fem år siden Anne Karin fikk overtalt Magnus til å prøve seg på hesteryggen. Etter å ha spilt fotball i flere år hadde han fortsatt ikke fått det til å stemme med ballen. Motvillig satte han seg opp på ponnien som lillesøster Jennie hadde hatt glede av helt siden femårsalderen. Det ble full klaff med en gang.— Vi leide en ponni til den første ridetimen, og han startet med lettridning. Allerede uka etter spurte ridelæreren om han hadde fusket, fordi han var så god, sier Anne Karin.

Siden har barnas hobby blitt foreldrenes livsstil. Både Jennie og Magnus konkurrerer i sprangridning, og hele familien bruker nesten hver ledige stund i stallen. Anne Karin synes egentlig det er ganske koselig å stå opp halv seks om morgenen for å kjøre barna til stallen.

Terje Repstad

Terje har til daglig ansvar for verksteddriften på Gumpens Auto, mens hun er barne— og ungdomsarbeider. Når arbeidsdagen er over, bærer det som regel til stallen, der de begge hjelper til med møkking, fôring og hestestell. I takt med at barnas interesse for sporten har utviklet seg til å bli et seriøst ønske om å hevde seg i konkurranser, har foreldrene investert i egne hester til dem etter at de i flere år leide på ridesenteret.- Vi har ikke hytte eller båt, og vi drar ikke på lange reiser. Så lenge vi klarer å betale månedlige regninger, er vi fornøyde. Men alt går med, i tillegg til at barnas mormor bidrar som sponsor, sier Terje.

— Vi har tidligere hatt noen år med lavbudsjett, men det gikk greit, det også. De får ikke det dyreste utstyret – vi er veldig glad i tilbud og å kjøpe brukt, sier Anne Karin. Hun understreker at hestesport er en idrett for alle – ikke bare dem med tykk lommebok.

Det er fire år siden familien var på ferie sist, men pakketurer til Syden frister uansett ikke. For ekteparet ligger mye av kvaliteten i sporten i at familien får tilbringe mye tid sammen – de har en hobby felles. Søsknene får et tett bånd ved at de hjelper hverandre, er nervøse for hverandre og trøster hverandre dersom de har en dårlig dag på hesteryggen. Foreldrene har lært seg å holde litt avstand de første minuttene etter et nederlag.

— Det er mye penger, men også mye følelser. Er det konkurranse og det blir en dårlig dag, så er det selvsagt tungt for alle. Gleden vår går i takt med barnas følelser, sier Terje.

VIKTIG STØTTE

Ekteparet Repstads investeringer i barnas idrett er representativt for mye av arbeidet som ligger bak karrierene til dagens toppidrettsutøvere, forteller Mari Bjone, rådgiver i Norges Idrettsforbunds utviklingsavdeling for barn og ungdom.

— Foreldrenes innsats har mye å si for barn og unge som driver med sport. Det er noe som går igjen når vi snakker med alle toppidrettsutøvere – de forteller at foreldrene har betydd enormt mye for deres karrierer, sier Bjone.

Magnus Repstad

Hun sier at det i barneidrett er viktig å ivareta hensynet til barna, og at treningen aldri skal foregå på de voksnes premisser. Å være ivrig idrettsforelder er likevel ikke galt, mener rådgiveren.

— Det kan være lett å kritisere foreldre som ser ut til å være litt smågærne, men hvordan har barnet det? Barn er også forskjellige, akkurat som voksne. Noen barn er veldig ivrige og ønsker å trene mye. Da er det viktig å støtte opp når barnet ønsker det, sier Bjone.

For Magnus og Jennie er foreldrenes bidrag avgjørende for at de kan konkurrere i sprangridning. Jennie drømmer om å konkurrere i OL, Magnus vil bli så god som mulig.

— Uten dem hadde jeg ikke kunnet drive med det. Jeg er evig takknemlig, så takknemlig som man kan bli, for at de alltid backer meg opp, sier han fra hesteryggen.

Dag Olsen, som trener Repstad-søsknene og driver Stall Olsen på Åros Ridesenter, forteller at dugnadsarbeidet er viktig for driften.

— Anne Karin og Terje er en ressurs for senteret. For å holde prisene så lave som vi gjør, kreves det dugnad, og at de rir mot noen av Norges rikeste, krever enda mer av oss. De fleste kan få råd til å drive med hestesport dersom man også gjør en innsats selv, sier Olsen.

LANGE DAGER

Magnus og Jennie rir ofte stevner også utenfor Vest-Agders grenser – noen ganger i Rogaland, andre ganger på Østlandet. Da står familien opp før sola. De pakker utstyr, leier hestene inn i hengeren og kjører av gårde. Det blir ofte lange dager.

Terje og Anne Karin er blitt gode til å vente – på stevner, i stallen, på trening. Fem minutter blir sjelden kortere enn tjue, slår de fast. På hjemmestevnene hjelper Terje til med hestene, mens Anne Karin har solgt utallige pølser og vafler i kiosken på Åros Ridesenter.

Terje Repstad

At barna skal vinne, er på ingen måte det viktigste.

— Helt fra starten har vi gitt beskjed om at de må si ifra når de ikke vil mer. Vi er ikke opptatt av å prestere best mulig. De lærer mye gjennom sporten – de tar mye ansvar, og ordner alt selv, sier Terje.

Men når det går godt i konkurransene, er foreldrene de som jubler høyest fra sidelinjen. Da Jennie i fjor kvalifiserte seg til FERD Rideskolecup, fikk hun ri under den internasjonale rytterkonkurransen AEG utenfor Tønsberg. Med nervene i høyspenn observerte foreldrene datterens løp på ponniryggen inne i hallen fra tribuneplass.— AEG er nok høydepunktet så langt. Jennie vant dressuren i sin klasse, og kom på 13. plass i sprang. Totalt endte hun på en tredjeplass, på lånte hester, forteller Anne Karin stolt.

Også Magnus, som til høsten begynner på hestelinja ved Søgne videregående skole, deltok under AEG.

— Han fikk ingen plassering, men viste likevel hva han dugde til. Sprangridning er en av få idretter der det konkurreres uavhengig av kjønn og alder, forteller Terje.

Familiefaren drømmer om å kunne kjøpe en eldre buss, slik at familien vil kunne dra på konkurranser lenger borte i tiden fremover. Han og kona vil hjelpe barna så lenge de selv har glede av idretten.

— Vi går så langt vi kan komme. Det kommer jo til et punkt der man vil trenge sponsorer, men vi tenker ikke på det nå, sier han.

Tilbringer sommeren på hjul i Europa

Når familien Vold Gunvaldsen er på tur, er de hele 16 meter i lengden. Slik blir det når alle de tre sønnene konkurrerer på toppnivå i motorsporten trial.

— Skikkelig gammelmannskjøring nå! Hold clutchen lenge inne! roper Ole Jacob Gunvaldsen fra Grimstad Trialklubbs skogsområder like ved Østerhus næringspark i Grimstad.

Det lukter av eksos og fuktig jord i skogholtet. De mange motorbrølene overdøver nesten Ole Jacobs stemme fra toppen av en fjellskrent. I bunnen står sønnen Jarand-Matias Vold Gunvaldsen (15) og vurderer bakken han straks skal kjøre opp ved hjelp av trialsykkelen han sitter på.

Ole Jacob Gunvaldsen

Han setter føttene på fothvilerne, vrir om speeden. Jorden spoles opp under dekkene, og på få sekunder står han på toppen av skrenten. Hurtig tar pappa Ole Jacob tak i dempegaffelen for å forhindre at sykkelen tar en retur ned bakken.

— Nydelig! Det var bra bruk av clutch! roser han. Nedenfor gjør broren Nils-Johan Vold Gunvaldsen (17) seg klar for samme opptur. Lenger borte leker eldstebror Jacob-Olaus Vold Gunvaldsen (19) seg på sin sykkel ved å klatre opp en steinete bakke.

SIKRER SØNNENE

I ti år har Ole Jacob stått slik, gjerne to-tre timer av gangen, tre dager i uka, for å sikre at det går trygt for seg når de tre sønnene trener seg gode i sporten de har valgt å satse på. Med haukeblikk prøver han å lese hva guttene gjør i trialløypa, slik at han lettest kan gripe inn dersom det er nødvendig.

Han stiller seg ikke for nærme den planlagte løypa, men heller ikke for langt unna, slik at han kan få tak i et hjul eller en dempegaffel på sykkelen. Til vanlig har også han både hjelm og knebeskyttere i tillegg til hanskene. Guttene kjører med beskyttelse fra topp til tå.— Ryggbeskyttelse er ikke påbudt, men vi sier at de alltid må ha det på. De har bare én rygg, kommenterer mamma Oddbjørg Vold fra grusveien ved siden av guttenes lekeplass.

Ole Jacob Gunvaldsen

Bekymringer over sønnenes akrobatikk på trialsyklene har hun sjelden hatt. Et tiår etter at guttene ved en tilfeldighet ble introdusert for motorsporten, har trial blitt en del av familiens livsstil, og guttene har gått gradene. Oddbjørg husker likevel godt da Jacob-Olaus gjorde et svalestup over sykkelstyret under en av årets EM-runder i Sverige.

Mens hun heiet og filmet, kunne hun se hvordan en stein tok tak i fordekket mens sønnen steilet med bakdekket. På filmsnutten kan man høre et bekymret «åååh» fra Oddbjørg idet Jacob-Olaus flyr over styret og tar seg for med begge hendene. Stupet resulterte i åtte timers venting på legevakten, før et sykehusbesøk kunne konstatere at den ene albuen var kraftig forslått.

Men de verste skadene har egentlig kommet utenfor trialløypene - trial er nemlig den eneste motorsporten der det ikke handler om å kjøre fortest. Det handler derimot om å komme seg gjennom en løype full av utfordringer på en sykkel der utøveren konstant står oppreist, uten å sette føttene ned i bakken.

PLANLEGGER SAMMEN

Familien fra Lillesand snakker mye om trial. De planlegger mesterskap, legger fridager til konkurransehelger og vier store deler av fritiden til trening. Mens de to eldste sønnene konkurrerer i eliteklassen og nylig debuterte i VM, ligger yngstemann Jarand-Matias på en andreplass i Norgescupen for juniorer.

— Det er alltid mye spenning før en konkurranse. Dagen før går vi gjennom de ulike seksjonene i løypa for å planlegge løpet, og legger opp en strategi, sier Ole Jacob, som også er leder for Grimstad Trialklubb.

Ole Jacob Gunvaldsen

Konkurransene varer gjerne i fem-seks timer, der mellom 21 og 36 løypeseksjoner skal fullføres. Fot i bakken gir prikk - målet er så få prikker som mulig. På konkurransedagene stiller Oddbjørg med mat, drikke, heiarop og noen ganger veiledende rop fra sidelinjen, mens Ole Jacob hele veien følger tett på guttene som såkalt «minder». Med beskjeder som «10 venstre» eller «10 høyre» sørger han for at guttene skal kunne plassere seg best mulig i løypa.

Dersom guttene skal kjøre løp samtidig, må familien ha med seg en ekstra person som kan bidra som minder. Han har i løpet av årene som trialpappa gått inn i en rolle som ekstratrener, i tillegg til guttenes egne trenere.

— Konkurransene er både psykiske og fysiske utfordringer. Dersom de er uheldige med en punktering eller at noe blir ødelagt, går det jo tid til å fikse syklene. Men de har ikke brutt noen løp ennå, sier Ole Jacob fornøyd.

Når sommerens konkurranser er over i september, vil familien ha lagt bak seg over 60 reisedøgn i bussen de har kjøpt for å gjøre transport av utøvere, medhjelpere og sykler enklere. 19 av døgnene ble unnagjort i ett strekk da hele familien dro til Italia i juli for å delta i europamesterskapet.

— Dette er faktisk den gamle bokbussen i Aust-Agder. Med henger måler den 16 meter, sier Ole Jacob.

HJEM PÅ HJUL

Bokbussens gamle motto «Fra hav til hei», som en gang var klistret på bussens langside, er pirket av. Likevel er ikke mottoet så langt unna familien Vold Gunvaldsens hverdag.

Denne sesongen har de i tillegg til de ulike stevnene i Norge, vært innom land som Italia, Belgia, Tyskland, Tsjekkia, Danmark og Sverige med bussen. Alle fem er alltid med. Ole Jacob er glad for at lærerjobben på Møglestu videregående skole gjør det mulig for ham å være med på de mange mesterskapene — det er nemlig kun han i familien som kan kjøre bussen.

Oddbjørg Vold

— Vi føler ikke at vi ofrer noe. Selv om vi ikke reiser til Syden for å ligge på stranda, prøver vi å få med oss litt andre ting når vi er på tur. Det blir en livsstil, sier Oddbjørg, og forteller at de har hatt kulturelle stopp som turister i byer som Praha og Krakow innimellom de ofte lange transportetappene.

— Dessuten føler vi at vi får en mer ekte opplevelse av landene når vi kjører gjennom dem i stedet for å ta fly direkte til en by. For eksempel ble vi overrasket over alle bommene i Italia, vi måtte løse ut billetter hele tiden, ler Ole Jacob.

Sju sengeplasser er stelt i stand bakerst i bussen, som også rommer et toalett. Foran er bokbussens originale seter spart som sittegruppe, og en kjøkkenkrok gjør det mulig for Oddbjørg å stelle i stand middager med gassfyrt komfyr. En korktavle full av takkekort fra trialkjørende konfirmanter, vitner om at familiens omgangskrets i stor grad deler familiens interesse for motorsporten.

— Det er et godt miljø også for foreldrene, der vi også kan låne deler eller få hjelp fra konkurrentene. Vi blir også invitert på middag og besøk hos andre trialforeldre rundt om i landet. At vi har venner i miljøet betyr mye, sier Ole Jacob.

Ekteparet legger ikke skjul på at sporten er tidkrevende. Mye må settes til side for at kabalen kan gå opp. Rett som det er får de høre fra venner og familie at de ikke lenger har tid til annet enn trial.

— Folk synes vi bruker mye tid på dette, og det forstår jeg. Det er litt vondt, men jeg håper vennene våre fortsatt er der når dette en dag roer seg, sier Oddbjørg.

STILLER KRAV

Hun føler seg heldig som har alle tre barna med i samme sport, og mener hun har mer tid med familien enn de fleste kan ønske seg. Sønnene har alle et mål om å bli så gode som mulig, men med full jobb som lærlinger ser familien at det kan bli vanskelig for de to eldste guttene å holde nivået i konkurranse mot verdens beste utøvere i en sport som koster penger - mye penger.

Ole Jacob Gunvaldsen

— Vi er avhengig av sponsorer, men har bare fått inn rundt en tredjedel av det vi ideelt sett skulle hatt. Drømmen er jo at også norske trialutøvere på elitenivå skal kunne leve av sponsormidler, men vi har inntrykk av at motorsport ikke blir like høyt prioritert som andre idretter, sier Ole Jacob.

I en kostbar sport stiller foreldrene også krav til sønnene. Hvert år spør de guttene om de også fremover vil gi alt på treninger og i konkurranser. Fram til nå har svaret vært et klart «ja» fra alle tre.

— Vi prøver jo å spare inn der det er mulig, og bytter ikke sykler ofte, kun en gang i året. Guttene er selv med og betaler på syklene. De er ikke utslitt når vi fornyer, men har gjerne kjørt for langt til at de kan holde en sesong til, forklarer Ole Jacob.

Det beste av alt er å se at det betaler seg — når treningstimene, pengene og de utallige milene i bussen gir avkastning i form av gode resultater. Da Jacob-Olaus ble nummer 1 i en av EM-rundene som ble kjørt i Oslo i 2013, med lillebror Nils-Johan på tredjeplass i en annen klasse, sto jubelen i taket i leiren til familien Vold Gunvaldsen. Også da Nils-Johan kjørte inn til andre og tredjeplass i de ulike rundene i fjorårets europamesterskap i Tsjekkia, var det med stolte foreldre på sidelinjen.

— Det var utrolig uvirkelig, det var stort, mimrer Oddbjørg.

— Vi blir selvsagt engasjert når vi vet hvilken treningsmengde som ligger bak. Da kan vi også blir frustrerte når det som gikk som en lek på trening, ikke fungerer i en konkurranse, sier Ole-Jacob.

Når frustrasjon og skuffelse ligger over hele familien etter konkurranser som ikke gikk rette veien, vet Oddbjørg likevel råd.

— Da stiller jeg med trøst og klem. Det er den beste medisinen, ler hun hjertelig.

Heier også på motstanderne

Det viktigste er ikke å vinne, men at fotballguttene til Lene Steinsland og Linda Eggen skal ha det morsomt på banen. Likevel vier de all fritid til barnas store hobby

Linda Eggen

— Skyt, kom igjen! roper Lene Steinsland fra sidelinjen ved kunstgressbanen på Moseidmoen i Vennesla.

Kledd i Vindbjarts blå supportergenser, skal det ikke være noen tvil om hvilken lagtilhørighet hun har. På kunstgressmatta foran henne dribler sønnen Sindre Bjelland ballen i duell med sin gode kompis og lagkamerat Niclas Eggen. På treningene til Vindbjarts Gutter 8-lag er også de interne treningskampene alvorlige saker.

— Vi er kanskje litt for ivrige? Vi har nok litt lett for å fortelle dem hvor de skal stille seg, ler Linda Eggen, Niclas' mor.

Flere ganger i uka står de slik og ser på at guttungene leker seg på fotballbanen - på trening, ekstratrening og kamp - eller når de sparker ball sammen kun for gøy.

— Vi er jo med på alt. Ungene vil det jo så gjerne, og det er gøy for oss også, sier Lene.

Gøy for foreldrene

Hele livet har det handlet om fotball hjemme hos de to familiene. Da Sindre var mindre, så han heller repriser av gamle fotballkamper enn barne-tv. I hagen kunne han leke med fotballen i flere timer. Da han begynte i første klasse, var det nokså selvsagt at den lille venndølen skulle begynne på fotball. Niclas begynte derimot ikke å spille før i fjor.— Han fant selv ut at han ville spille fotball, men vi ble jo veldig glade. Vi håpet på fotball, ettersom vi er interesserte selv, sier Linda.

Lene Steinsland

Linda synes det er gøy å se sønnens utvikling, og samtidig se at han har det gøy når han spiller. Sammen med ektemannen Carl Fredrik Eggen deltar hun på treningene så ofte det lar seg gjøre. For Carl Fredrik, som til vanlig jobber i Nordsjøen, er timene på fotballbanen eller i tv-stua med Manchester-kamper på skjermen, kjærkommen tid sammen med sønnen. Ofte spør åtteåringen om de kan gå ned til «kunsten», som banen kalles, flere timer før treningene starter. For faren er svaret enkelt.

— Da er det «ja» med en gang. Det er han som bestemmer hele greia, men for meg er det kjempegøy å være med, sier Carl Fredrik.

Han har nettopp gjort unna noen minutter som målvakt for guttene, nå sitter han og observerer barna fra murkanten langs banen. Når det er mangel på spillere, må foreldrene selv steppe inn. På banen på Moseidmoen viser guttene fram velutviklede konkurranseinstinkter der de med kjappe skritt løper om kapp for å nå fram til ballen først. Carl Fredrik veiver med armen og roper til sønnen at han må bruke kroppen mer.

Men selv om det er en del av moroa å være aktiv på sidelinjen, er det viktigste for foreldrene å la barna få være barn.

— Det er ikke så viktig om de vinner eller ikke ennå - første sesongen tapte de alle kampene. Men vi blir jo glade når de scorer et fint mål, sier Lene.

— Dersom motstanderlaget scorer et flott mål, klapper vi for dem også. Når guttene er skuffet etter et tap, prøver vi å få dem til å forstå at det ikke er det som gjelder, fortsetter Linda.

Foreldrefrie soner

Idrettsrådgiver Mari Bjone sier at det er viktig at foreldre på sidelinjen ikke bare tenker på resultatet etter endt kamp, og at også trenerutdanningene i dag vektlegger et mer helhetlig fokus enn tidligere.— Spør heller barna om de hadde det gøy på banen. Treneren kan gå gjennom kampen og trekke fram noen av de som var flinke til forskjellige ting, og ikke bare de som har scoret eller vunnet. På den måten lærer også barna å backe opp hverandre, sier Bjone.

Mari Bjone, Idrettsforbundet

Hun har inntrykk av at det i idrettsmiljøene var mer vanlig å «pushe» barna for noen tiår tilbake enn det som er vanlig i dag.

— Det er en grunn til at barneidrettsbestemmelsene ble innført på 60- 70-tallet. Det var en kultur der mange foreldre og trenere drev litt rovdrift på barna, der de skulle trene hardt og tidlig. Men vi ser også eksempler i dag på at foreldrene er overivrige og «pusher» for mye, sier Bjone.

Foran 2015-sesongen innførte Norges Fotballforbund foreldrefrie soner i barnefotballen etter flere episoder der enkelte foreldre blandet seg for mye inn i det som skjedde på banen under kampene. Forbundet ønsket å få slutt på kjefting rettet mot trenere, dommere og andre foreldre.Selv er fotballmødrene i Vennesla opptatt av å være gode forbilder på sidelinjen, selv om de gjerne roper engasjert i kampens hete. Linda innrømmer lattermildt at Vindbjart-foreldrene under sommerens cup i Sandefjord fikk litt tilsnakk fra dommerne da det viste seg å gå guttenes vei under en av kampene.

— Vi fikk faktisk beskjed om å trekke oss tilbake, sier hun.

Cupen endte med fire seiere, ett tap og en uavgjort — en strålende kontrast til vårsesongens tapsrekke, kan foreldrene stolt meddele. Før cupen i Sandefjord var de også i Danmark for å spille cupkamper i en uke. Å tilbringe sommerdagene på cup og nettene i klasserom på skoler i sommerdvale, er sosialt også for foreldrene.- Jeg tror jeg gledet meg like mye til cupen i Sandefjord som Niclas, sier Linda begeistret.

Litt flaut

Når klokka nærmer seg seks og fotballtrening, hender det mødrene tenker at det hadde vært godt å være hjemme, men det gir seg straks de er framme på banen. Guttene synes det er fint å ha foreldrene i nærheten når uhellene er ute - det blir ofte noen tårer i løpet av en trening når åtteåringene trener.

— Det er litt flaut at de alltid er med, men det er veldig greit når vi slår oss eller trenger vann, kan Sindre fortelle.

For Lene er tiden på fotballbanen også kjærkommen familietid.

— Når jeg blir med på treningene, sier Sindre noen ganger at «du kan jo være hjemme, mamma». Men jeg synes jo det er kjempemoro å se på, sier hun.

— Jeg hadde aldri hatt en sjanse uten foreldrene mine

Toppidrettsutøvere fra Sørlandet har mye å takke sine foreldre for når de selv står på pallen.

Timo Klami

Tidligere stuper fra Kristiansand

— Jeg hadde aldri hatt en sjanse som stuper uten foreldrene mine. Slik idrett er i dag, er det ikke gratis, og for å komme noen vei må man ha både fysisk og økonomisk støtte. Min far trente meg fra jeg var åtte år til jeg som 18-åring flyttet til USA for å trene der. I USA gikk det greit, for da betalte skolen trenerne, men ellers har jeg blitt trent mye gratis. Det er ikke enkelt å få trenere som tre-fire timer hver dag skal følge deg fra kanten uten å få betalt for det, og det er heller ikke enkelt å skulle betale en trener flere hundre tusen i årslønn for å være trener. Det hele ville ikke vært mulig uten mine foreldre.

Marte Olsbu

Skiskytter fra Froland, på elitelandslaget i år som i fjor

— Foreldrene mine har hatt veldig stor betydning for min skiskytterkarriere. Foreldre har kanskje størst betydning før man blir god, for det er da de gjør mesteparten av jobben. Foreldrene mine bidro med å kjøre til og fra trening, tilrettelegge helgene slik at jeg kunne gå renn og kjøpte utstyr. Jeg kommer fra «skauen», og var avhengig av at de kunne kjøre for å komme meg på trening. Først da jeg begynte på skigymnaset i Sirdal slapp de å kjøre meg rundt. Det var likevel aldri noe press. Jeg var egentlig aldri god før jeg ble senior, så de har vært veldig tålmodige. De har alltid sagt at så lenge jeg synes skiskyting er gøy, synes de også at det er gøy.

Lene Mykjåland

Fotballspiller fra Kristiansand. Spiller for Røa og landslaget

— For meg og min fotballkarriere har foreldrene mine hatt en enormt stor betydning. De stilte aldri spørsmål ved hva jeg kunne være med på eller ikke, de stilte opp på alt. De har kjørt, styrt og ordna, fulgt godt med på hvordan det har gått, og de har heiet fra sidelinjen. De har blant annet vært med til Kina under VM og OL, og til USA og de fleste stedene jeg har spilt kamper i Europa. I stedet for å reise på normale ferier har de brukt mange ferier på å følge meg, men de synes også at det er gøy med fotball. Det er nok vanskeligere å bli god uten den støtten. Særlig når man er liten har det ekstra mye å si, og jeg husker hvordan de kjørte meg fra fotballtrening til håndballtrening for at jeg skulle rekke alt.

Eirik Verås Larsen

Tidligere kajakkpadler, fra Flekkefjord

— Kajakklubben jeg var medlem av i Flekkefjord var liten, og foreldrene mine gjorde mye for at klubben skulle fungere. De var med i klubbstyret, og var med på å bygge opp ny klubb. De involverte seg i søknader og byggeledelse for at jeg skulle få gode treningsforhold, men blandet seg aldri inn i treningen. De tok også sin tørn når vi ble kjørt til ulike konkurranser.

Preben Vildalen

Håndballspiller fra Arendal. Tidligere landslagsspiller, spiller i dag for ØIF Arendal

— Foreldrene mine har betydd mye for karrieren, de har alltid stilt opp for meg. De kjørte meg alltid til og fra trening og kamper, og har egentlig vært veldig viktige for at jeg kunne drive med det jeg gjorde. De la likevel aldri press på meg, men sa at «du spiller håndball så lenge du har lyst, så skal vi kjøre deg». De har vært med på turer og turneringer helt fra jeg var liten gutt, og i ti år var de med på treningsleir til Hjørring i Danmark. Det viktigste har nok vært at de ikke blandet seg inn så veldig mye, men likevel fulgte meg hele veien. De har vært helt fantastiske.

Trine Mjåland

Friidrettsutøver fra Kristiansand. Konkurrerer i sprint og mellomdistanse

— Jeg hadde en veldig aktiv barndom, og ble tidlig sendt av gårde på det ene og det andre. Mest var det etter eget ønske, og jeg har fått finne ut av ting i eget tempo uten å oppleve et press prestasjonsmessig. Mamma var trener på håndballaget jeg spilte på, og har hele tiden vært flink til å følge meg opp, og ikke minst bidra økonomisk. Pengestøtten er avgjørende, for det koster med utstyr og turer. I min masteroppgave skrev jeg om nettopp foreldrenes betydning i forhold til aktive valg, og for at barna skal bli i idretten, viser det seg å være avgjørende at foreldre ikke lar barna få inntrykk av at idretten deres er en byrde. Selv har jeg alltid følt meg støttet, og mamma klaget aldri, enten det gjaldt kjøring eller penger.

Lars Helge Birkeland

Skiskytter fra Birkenes. Debuterer denne sesongen på elitelandslaget

— Skiskyting er en idrett som krever mye oppfølging fra foreldre, og foreldrene mine har absolutt hatt betydning for min karriere. Før man er 16 år kan man ikke trene skyting med børse uten foreldre tilstede, så de har tilbrakt mange kvelder med å stå og se på min trening. De var også med på konkurranser stort sett hver helg, i tillegg til at det er en dyr idrett. Våpen, skudd, ski og utstyr koster penger, og det var ikke før jeg kom på seniornivå at jeg fikk sponset alt utstyret. Jeg er heldig som alltid har fått det jeg har trengt, og de har vært store bidragsytere. De har aldri lagt et resultatpress på meg, men har stilt krav til at jeg skal gjøre mitt beste i forberedelsene og under renn. De hadde ikke blitt så fornøyde dersom jeg hadde festet hele helga for så å stille opp på renn - da hadde nok sponsingen fått en brå slutt.