Tradisjonell. Det er en meget dekkende betegnelse for dette verket, og den betegnelsen faller en tungt i fanget og blir liggende der som en bør etter visning.
Ved filmens åpning er ens forventnings sanser vidåpne, de sitrer faktisk: Dette fornemmes å være appetittlig, filmen føles å kunne føre til hva om helst. Dette ment i positiv betydning, virkelig.
Men se: Filmen synker og flater ut til en knirkende tradisjonell sak, slik: Ved filmens start påtreffer vi Luke (Ryan Gosling), han er en tredjedel av et slikt lag som kjører over og omkring hverandre med motorsykler inne i et stålbur ved et omreisende tivoli. Han har et såkalt "One Night Stand" med Romina (Eva Mendes). Hun blir gravid. Da han returnerer med tivoliet et år etter, er han blitt far, uten at han har hørt et komma om det. Og han vil, slik menn har følt og gjort tidligere, få seg jobb og ta seg av sin "kone" og sin ett-årige sønn. Men på sin egen måte: Han vil rane banker. Greiere dét, enn å stå opp til fastsatt tid hver morgen og deretter gå på jobb med termos og niste.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det går ikke verre enn at han blir skutt og drept. Av en politimann (Bradley Cooper) på hans egen alder med en ett-årig sønn. Akkurat som Luke. Behøver en å si mer enn at handlingen deretter flyttes femten år fram i tid, uten at noen har skiftet det minste i utseende, bortsett fra hårsveis.
Som mer enn berørt: "The Place Beyond the Pines" er tradisjonell inntil lammelse. Verre er det at det er en urytmisk stigning i filmen, en føler at den beveger seg fremover i kantede bump og plutselige rykk, som en besværlig togkobling. Dessuten innehar den flere guddommelige tilfeldigheter.
Men, et klart "men": Det visuelle er velbygd, slik sett besitter filmen spenning, smidighet og smarthet. Derek Cianfrance er en langt skarpere regissør enn manusforfatter.
Ryan Gosling, Bradley Cooper og Eva Mendes tilegner seg større og større stjerneglitter for hver ny film. Her leverer de varene. Så langt manuset rekker, altså. Terningkast fire for det visuelle.