Denne actionfilmen har preg av å være en krampe. I betydningen av at en del krefter, helst grupper med dollartegnet i øyene, har ment at det er på høy tid å lage et nytt nummer i "Die Hard"-serien. Dette er den femte i rekken, den første kom i 1988. Hva gjør man så? Jo, man legger handlingen til Moskva. Og hva gjør man med den 58-årige Bruce Willis, gjennomgangshelten i alle "Die hard"-filmene, pluss en rekke andre som har viklet seg ut av "Die Hard"-strukturen. Jo, man finner opp en sønn og en datter. Datteren er bare en søt bisetning, men sønnen er tilsynelatende gått helt til bunns i samfunnet og seg selv: Han sitter arrestert i Moskva, han er med all tydelighet blitt en yrkesforbryter. Vår mann, John McClane, bestemmer seg for å dra til Moskva for å se på sakene. Og, om mulig, forsøke å komme hjem med John McClane jr. Han kalles bare Jack.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Ingenting viser seg å stemme i Moskva. Ikke er Jack den John tror han er. Han er faktisk noe helt annet. Og i Moskva trekkes far og sønn, hurtigere enn gåsa skiter, inn i et muskuløst komplott på høyt nivå, et komplott der folk skytes, bygninger eksploderes, folk skytes, mennesker leker høk over høk, folk skytes, biler jager hverandre og biler jager hverandre enda mer. Har jeg nevnt at folk skytes?
Det hele er en svimlende stabel med action, det som finnes av handlingsstruktur er like brukbart som et ødelagt gebiss.
Den store bukken Bruce stanger effektivt igjen, jada, med blod fra fleinskallen, istykkerrevet skjorte og et halvautomatisk gevær så svært som en moped i armhulen. Jada, alle de ikoniske trekkene og tegnene er til stede, men man kan ikke fri seg fra følelsen av at Bruce Willis prøver å spille Bruce Willis fra hans velmaktsdager, men ikke lykkes helt.
Tross all larm og leven , skyting og eksplosjoner, brutal lekelyst og svære armbevegelser, blir dette en form for James Bond på billigsalg.