Da jeg hadde kommet til at denne boka ikke var annet enn en endeløs lang og repetitiv forelesning om indoeuropeisk språkhistorie, skjedde det noe. Romanen ble en annen. Og den ble interessant.
I den første delen treffer vi en mann som går i fire begravelser og påfølgende minnesamvær og snakker med pårørende, blant annet om sitt forhold til avdøde. I samtlige begravelser lirer han også av seg lange passasjer om forbindelsen mellom dagens norske ord og fortidens, døde indoeuropeiske. I starten virker det ok, men det blir for mye, og det blir litt manisk, utenpåklistret. Dette varer fram til side 103 av 255. Vi får også høre at mannen har vært gift med Reidun, og at ekteskapet skal ha havarert fordi hun mislikte forholdet han hadde til sin venn Pelle. Alt fortalt fra hovedpersonens synsvinkel. Så kommer en brå og dramatisk vending der vi innser at forfatteren har lurt oss i første halvdel av boka. I en begravelse blir hovedpersonen avslørt som bløffmaker, hvorpå han avsløres for leseren.
Boka er laget som et brev som mannen skriver til en kvinne som han har truffet i en av de mange begravelsene han har oppsøkt, 200 for å være eksakt. Andre halvdel av boka er en sår fortelling om å være annerledes, kanskje ha Aspergers syndrom, være født av enslig mor og sett ned på av bygdesamfunnet, av å være alene og lengte intenst etter samhørighet. Vi skjønner raskt hvorfor ekteskapet røk når Pelle viser seg å være en tøydukke, og hvorfor hovedpersonen lever på siden av samfunnet: han er for aparte; han er rett og slett ikke normal, og det skildrer Gaarder ømt og vakkert.
I nyere tid har vi har lært at mennesker med Asperger kan være lynende intelligente, men sosialt avvikende, slik Gaarders hovedperson åpenbart er. Han kan alt om lingvistikk, sågar mye om religionshistorie, men forteller det slik at folk flirer av ham.
Men i motsetning til i Sofies verden fra 1991, vever ikke Gaarder inn vitenskapen, lingvistikken i dette tilfellet, i denne boken skikkelig i fortellingen, slik at den blir hengende mer utenpå som ornamentikk.