Utenrikspolitiske veivalg

Da utenriksminister Børge Brende mandag kom til UiA som andre ledd i det moderator Jon Knudsen så fint kalte UDs roadshow, var det for å snakke om «Veivalg» i norsk utenriks— og sikkerhetspolitikk. Om en stund vil en helt klart tungtveiende utredning bli lagt fram for Stortinget, og i utenriksministerens egne ord vil man anbefale å favne bredt ved det forestående vannskillet. Hva vil bredde si, innenfor den dominerende utenrikspolitiske kulturen? Og hva slags vannskille er det egentlig snakk om?

Konfliktområdet Midtøsten

Det dominerende temaet, både i Brendes innledende forelesning og i den påfølgende debatten, var konfliktområdet Midtøsten, og problemstillingen sårbare stater. Det ble også diskutert hvordan forholdet mellom tradisjonsrike idealer og Norges nasjonale interesse vil se ut i den kommende utenrikspolitiske strategien. I følge Brende går de hånd i hånd. Han tegnet et godt bilde av hvordan de nokså nærliggende Midtøsten-statenes oppløsning direkte påvirker Norge. Men hva slags veivalg er det egentlig han tar opp?

Da ekstremisme kom opp som tema vektla Brende at vi må fokusere på de store massene. Det er kun et fåtall intellektuelle som leder an i ekstremismens frammarsj, og det er derfor vår oppgave å bistå massenes utdanning slik at de møter for eksempel ytterliggående prester med robuste anti-ekstreme forutsetninger. Videre ble milliardlovnaden til Syria og nabolandene trukket fram som et konkret eksempel på at Norge følger de tradisjonsrike bistandsidealene samtidig som vi satser på sikkerhetspolitikk. Dette er symptombehandling!

Idealistiske og realpolitiske

Selvfølgelig skal Norge drive med symptombehandling. Som et av verdens få land med enorme mengder frie midler er det essensielt at vi går foran med et godt eksempel. Vi kan ikke ta avstand fra krisene i Midtøsten mens vi venter på de riktige løsningene. Argumentene for det er både idealistiske og realpolitiske. Men dette er like fullt symptombehandling, og som Vidar Udjus nevnte under debatten: blå politikeres forlengelse av den røde tråden i en viktig del av norsk utenrikspolitikk. Jeg trodde vi stod overfor veivalg og et vannskille i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Les også :

Bør ikke Norge, nå som vi først skal tegne en ny vei forover, i en situasjon med et relativt tilbakelent FN og et USA med en høyst usikker utenrikspolitisk framtid, satse litt mer? Her er en sjanse til å bryte ut av rollen som en liten giverstat med et stort hjerte og en stor lommebok, og utfordre og lede an i en mer omfattende, genuint selvkritisk multinasjonal tankesmie, hvor man tar alle slags mulige grunnleggende årsaker til dagens konflikter på alvor. Blant dem er den åpenbare relasjonen mellom vestlige staters utenriks— og sikkerhetspolitikk de siste tiårene og dagens kriser.

Følelse av tvetydighet

Etter dagens debatt sitter jeg igjen med en følelse av tvetydighet. Utenriksministeren snakker om et nært forestående vannskille, men UDs satsing virker mer retorisk enn noe annet, uten noen dramatiske veivalg hit eller dit - i hvert fall når det gjelder problemområdet Midtøsten. Om norske utenrikspolitikere ønsker virkelig å favne bredt bør de ta en større utenrikspolitisk risiko. Om Børge Brende vil bli husket som en avgjørende utenriksminister ved et utenriks- og sikkerhetspolitisk vannskille må han gå løs på Midtøstenproblemet med mer enn penger og utdanning.