I Direktørens have, mellom Otra og Sørlandet sykehus i Kristiansand er det nå kommet en stein med innskriften «Minnested for det som ikke ble noe av». En dag overhørte jeg en samtale mellom to som hadde sett denne steinen. «Det var da sært, det er da ikke noe å minnes, det som ikke ble noe av», sier den ene. «Jo, det er nok viktig for noen», mente den andre.
Belastninger i familien
Ja, det er kanskje sært, ganske spesielt i alle fall, at det finnes et slikt sted. Det er viktig for noen å ha et sted å tenke på eller legge ifra seg tanker og følelser knyttet til det som ikke ble noe av. Vi har vel alle planer, ønsker, håp eller drømmer som aldri gikk i oppfyllelse. Det er nok mer vanlig enn det er sært.
Minnestedet er laget i forbindelse med 10-årsjubileet til nettstedet morild.org, en nettside for barn og ungdom som opplever store belastninger i familien. Her finnes mer enn tusen spørsmål og svar fra barn og unge. Noen fortellinger under fanen «Din historie» er korte, noen er lange, noen handler om å være redd og om savn og smerte. Alle forteller om levd liv, om barn og unges erfaring med å være pårørende til foreldre som strever. Ofte leser vi om det som ikke ble noe av.
Redselen var der, konstant. Jeg var så liten, så redd, så utrolig redd
Morild.org er forankret i helsevesenet ved ABUP (Avdeling for barn og unges psykiske helse), Sørlandet sykehus, og er et av de eldste nettsteder som tilbyr interaktiv psykisk helsehjelp. Initiativtaker til minnestedet var Christina Birkemose. Hun har selv vokst opp med en mor med psykisk sykdom og kjent på kroppen hva det vil si å se at ting ikke ble noe av.
Være redd eller lei seg
Tilbakemeldinger fra brukerne forteller at gjenkjennelse med andre i liknende situasjoner er viktig. Barn og unge skriver at de får støtte til å ta vare på seg selv, at de har lov å ha det gøy og at det ikke er deres skyld at foreldre eller andre i nær familie har det vanskelig. Reaksjoner som å være redd eller lei seg eller at det ikke er deres ansvar at mor eller far skal bli friske er vanlige tema i Svartjenesten. En ungdom med denne type erfaring skriver: «Da jeg var mindre hadde jeg den konstante redselen der, man var aldri helt sikker på hva slags humør pappa var i så redselen var der, konstant. Jeg var så liten, så redd, så utrolig redd».
Når barn er pårørende må de noen ganger legge egne behov og planer til side. «Hvordan skal jeg klare å hjelpe pappa uten å bli helt utslitt selv», spør jente på 15 år. «Rollen min var å være mor for min egen mor», skriver en annen.
Når barn merker at de voksnes belastninger eller sykdom ikke blir snakket om, kan de føle skam.
Mye tid og mange krefter går med til å bekymre seg, enten det gjelder alvorlig sykdom, rus eller psykisk helse problem. Når barn merker at de voksnes belastninger eller sykdom ikke blir snakket om, kan de føle skam. Noen barn opplever at det er flaut å ta med venner hjem. Et sitat fra svartjenesten illustrerer dette. «Jeg hadde nesten aldri med meg venner hjem, i hvert fall ikke når jeg visste at pappa var syk. Det ble på en måte den viktigste oppgaven min å holde dette skjult. Jeg ville ikke at andre skulle synes jeg var rar, at pappa var gal, aller viktigst ble det å ikke være annerledes».
Fortellinger om savn og sårhet
Barn og unge spør om hva de kan gjøre for den i familien som trenger hjelp. De setter seg selv til side og oppdager kanskje i ettertid hva de gikk glipp av. Kan hende noen oppdager at de rollemodeller de har hatt i barndommen ikke kan brukes. Det kan skje når de kommer i venneflokken, skal etablere parforhold eller når de selv blir foreldre. Det er mange fortellinger om savn og sårhet som ligner på denne refleksjonen: «Jeg har tenkt mye på det jeg mistet som barn. Jeg tenker ikke på materielle goder, men mangel på støtte, anerkjennelse, trening i sosiale situasjoner, mangel på å lære å stole på andre, mangel på forutsigbarhet og læring i å stole på meg selv».
Selv om de som skriver er anonyme på nettstedet, så finnes de. De lever sine liv i familier som er påvirket av at en eller flere er syke, har rusproblemer eller andre belastninger. Når bekymring og problemer tar mye plass, opplever barn at de ikke er viktige, det er ikke krefter og tid til deres spørsmål og til den støtte i utviklingen de trenger. Når «ingen bryr seg» kan det gi grunnlag for egne følelsesmessige problemer og opplevelse av mangel på livskvalitet. Oppgaven til morild blir da å gi oppmuntring, støtte og anerkjennelse eller konkrete råd.
Jeg har tenkt mye på det jeg mistet som barn. Jeg tenker ikke på materielle goder, men mangel på støtte, anerkjennelse, trening i sosiale situasjoner
Tilbake til minnestedet for det som ikke ble noe av. «Det er da helt selvsagt, ingen kan være ingen», lyder en ny kommentar fra de spaserende som er tilbake fra sin tur langs elva. De har lest teksten på en annen stein ved minnestedet. «Mitt hjerte vet at jeg er ikke ingen», står det der. Jeg er fremdeles ved minnestedet og får anledningen til å fortelle at det er et sitat fra den danske poeten Inger Christensen. Samtidig snakker vi litt om barn og unge som pårørende og at de trenger å bli minnet på at de «er ikke ingen».