Intet menneske, ikke engang John McClane i «Die Hard»-filmene, har noen gang fått så mye juling som John Wick, og likevel fortsatt å kjempe.

Etter hendelsene i «John Wick: Chapter 2» (2017) har den fåmælte enkemannen, hundeelskeren og drapsmaskinen (spilt av en sedvanlig mimikkfattig, men langt i fra ukarismatisk Keanu Reeves) nå en dusør hengende over hodet og alle verdens leiemordere i hælene. Det som følger er i praksis en to timer lang forfølgelses- og slåssekvens.

Det meste av gleden ved disse filmene ligger da også i rendyrkingen av actionformatet. Filmskapernes åpenbare forakt for all troverdighet påkaller adskillig munterhet i salen og de virtoust koreograferte og fotograferte kampsportoppvisningene nærmer seg en slags grim form for kunst.

Selv om «Chapter 3» naturlig nok ikke gir det samme kicket som eneren gjorde i 2014, er den uansett en hakket mer underholdende og oppfinnsom film – blant nyvinningene kan vi notere motorsyklister med samuraisverd og drap begått med russisk roman – enn den forrige.

Og etterpå er det lov å legge seg nedpå litt.