Kjære Erna Solberg.

Jeg vet ikke om du husker meg. Vi var naboer en stund. Barna våre har vært på noen dugnader sammen. Det er omtrent det eneste vi har til felles. Men jeg beundrer deg enormt!

Jeg er teatersjef. Mens du jobber beinhardt for å gjøre den virkelige verden bedre, får jeg bruke livet til å fortape meg i fiksjon. Jeg har aldri misunt deg jobben din. Før nå.

En innsats som monner

Akkurat nå misunner jeg deg muligheten til å gjøre en innsats som monner. Til å gjøre mer enn å gi bort gamle leker. For du har muligheten til å gjøre verden til et bedre sted. For mange.

Du har mange rådgivere rundt deg. Du kan lett tenke at det siste du trenger er råd fra et teatermenneske. Når jeg likevel skriver til deg, er det fordi det kan synes som om menneskene rundt deg, sin erfaring til tross, har resignert. Politiske ledere bruker verdifull tid til å krangle om detaljer, når vi trenger et stort samlet løft.

Birgit Amalie Nilssen

Du har bedt Norge stå sammen. Jeg håper du oppnår nettopp det, og det vi kunstnere kan bidra med, er å tenke utenfor boksen.

I vår verden er det at noe er blitt gjort før, alene en grunn til ikke å gjøre det igjen. Vår oppgave er å tenke nytt. Hver dag. Tar vi ikke risiko, gjør vi ikke jobben vår. Jeg tror tankesettet vårt kan være nyttig når du skal finne løsninger på ekstraordinære utfordringer.

Vi kan stenge grenser og sende flyktninger tilbake. Men de vil fortsette å komme.

Ethvert styresett basert på rikdom for de få og fattigdom for de mange krever at de mange aksepterer denne innretningen. Revolusjonen begynner der aksepten tar slutt. Det er det vi er vitne til nå.

Vi er vant til å tenke på revolusjoner som et nasjonalt eller et kontinentalt fenomen. Men med informasjonsalderen er verden blitt mindre — og kunnskap er blitt allemannseie.Hadde situasjonen vært snudd, ville ingen av oss akseptert å sitte stilletiende i krig og økonomisk nød med våre barn. Vi ville lagt ut på vandring mot den delen av verden der fred, velstand og muligheter er en selvfølge.

Vi kan stenge grenser og sende flyktninger tilbake. Men de vil fortsette å komme. De er flere enn oss. Og de har retten på sin side.

Desperate mennesker

Vi har ikke større rett til et liv i overflod enn dem. Fortsetter vi å kjempe mot den fredelige revolusjonen vår tids folkevandring er, øker sjansene for at en blodigere revolusjon følge. Desperate mennesker uten håp er perfekt rekrutteringsmateriale for ekstremistorganisasjoner som IS og Taliban.

Aftenposten skriver at du,på besøk i Libanon, snakketom viktigheten av å investere ordentlig i flyktningene som kommer til Norge for at de skal kunne bli en ressurs for landet vårt. Dette er en interessant tanke å ta på alvor.

Ved for alvor å investere i flyktninger, både hjemme og ute, vil vi få større stabilitet i en region på bristepunktet - og større mangfold og bærekraft her hjemme.

Kun ved en kraftig investering i FNs kvoteflyktningssystem kan vi gjenopprette en global tillit til at asylinstituttet virker.Parallelt kan vi, ved å investere i utdannelse og helse til mennesker, bidra både til å stabilisere en akutt global situasjon - og til å motvirke vår egen fryktede eldrebølge. Ved for alvor å investere i flyktninger, både hjemme og ute, vil vi få større stabilitet i en region på bristepunktet - og større mangfold og bærekraft her hjemme.

I stedet for å krangle om kutt i bistandsbudsjettet og andre underambisiøse tiltak,mener jeg vi bør tenke investeringstanken helt ut.De siste fem årene har oljefondet kjøpt bygninger i USA og Storbritannia til en verdi rundt 200 milliarder kroner. Hva om vi i neste femårsperiode kutter videre investering i bygninger oginvesterer 200 friskeoljemilliarderi mennesker - både her hjemme og i nærområdene? Ut fra dagens kostnadsberegning, kan vi da ta imot 100.000 kvoteflyktninger og samtidig hjelpe vel 600.000 flyktninger i nærområdene - i tillegg til det vi i dag klarer innenfor gjeldende rammer.

Vår tids folkevandring er håpets revolusjon. Vi er de privilegerte få. Hvordan vil vi møte de mange?

Vi som lever i Norge i dag, vet at rikdommen vår til dels bygger på at barn og voksne i andre deler av verden arbeider under slaverilignende forhold. Med den ene hånden importerer vi kakaobønner plukket av underbetalte barnearbeidere på Elfenbenskysten. Med den andre hånden deler vi mer eller mindre motvillig ut bistandspenger. Vi er som de rike sørstatsfruene som rørte sukker ut i teen mens de diskuterteneste veldedighetsarrangement, vel vitende om levekårene til slavene som slet på deres egnesukkerplantasjer.

Global endring

Ved å innføre lov om at all import til Norge skal baseres på prinsippene om rettferdig handel, kan vi bidra kraftig til FNs mål om å utrydde fattigdom. Å kreve at alle norske selskaper i utlandet skal betale levelønn for kaffe, kakaobønner, tekstil, jordbruksvarer og alle andre importartikler, vil være et vesentlig bidrag til global endring. For hvert menneske som løftes ut av fattigdom, reduseres rekrutteringsgrunnlaget for verdens ekstremisthærer.

Vår tids folkevandring er håpets revolusjon. Vi er de privilegerte få. Hvordan vil vi møte de mange?

Vi kan dele vår velstand og bidra til å skape en bedre verden. Eller vi kan klore oss fast i vår såpeboble av velstand frem til den brister for alvor. Du, Erna Solberg, kan være den som får håpets revolusjon til å skrive seg inn i historien som en av de fredelige. Vil ikke det være en god investering på både kort og lang sikt?

Rådgiverne rundt deg kan sikkert komme med bedre løsninger enn mine løse tanker. Men jeg håper du vil be dem tenke større og mer solidarisk fremover. Ikke bare fordi det er riktig, men også fordi det er viktig for Norges fremtid.

Og fordi historier uten en lykkelig slutt definitivt gjør seg bedre på teaterscenen enn i virkeligheten.

Kronikken er forkortet. Red.