Nylig deltok Den norske kirke i 200-årsjubileet for Grunnloven med festgudstjenester over hele landet. Gjennom grunnloven ble det sådd noe nytt som fikk avgjørende betydning for Norges fremtid, «men ennå var verket uferdig. Mye stod igjen,» som Edvard Hoem uttrykte det i prologen han skrev til jubileet.

Jens Petter Johnsen

Den danske tronfølger Christian Frederik ba i 1814 om at det ble innkalt til ekstraordinære bededagsgudstjenester 25. februar (eller så tidlig som mulig etter dette) i alle landets menigheter. På gudstjenesten fikk folket høre at prinsen som nasjonens regent, hadde overtatt styret av landet, og at folket kunne berge sin frihet ved å slutte opp om ham. Etter edsavleggelsen var det valg av valgmenn som skulle velge utsendinger til riksforsamlingen. Den skulle tre sammen på Eidsvoll 10. april. De som ble valgt, fikk med seg fullmakter signert blant annet av prestene.Slik ble kirkene valglokaler for Norges første demokratiske valg. I 1814 var kirkene stedet der folket samlet seg for å peke ut en ny retning for landet.

Grunnloven er et levende dokument, men ikke alt i Grunnloven av 1814 står vi ved i dag. Vi har gjort andre erfaringer, og vi begrunner våre verdier annerledes. Endringer er blitt gjort før oss og av oss, og endringer må bli gjort i fremtiden slik at hver generasjon gjør Grunnloven til sin egen. Det skal vi være glade for, men vi skal også være ydmyke overfor tidligere generasjoners tanke- og verdisett. Ved neste grunnlovsjubileum er det vi som blir vurdert.

Tanken på å bli vurdert og kritisert av morgendagens søsken, må ikke skremme oss fra å løfte fanen høyt for at ytringsfrihet, rettferdighet og menneskerettigheter får gode kår. Ikke bare i vårt land, men i hele verden. Det er vår plikt både som medmennesker og nasjon.

Den norske kirke innledet sin deltakelse i grunnlovsjubileet med festgudstjenester 23. februar, fordi vi er opptatt av disse verdiene. Vi vil at jubileet skal gi oss kunnskap om vår nasjons og kirkes felles historie slik at vi kan lære av den.

Vi skal bekjempe vrangforestillinger om at «de norske verdiene» er truet av et åpent fellesskap med respekt for mangfold.

I løpet av året vil vi gjennom gudstjenester og ulike kulturarrangement peke på kirkens ansvar for å tale og handle der frihet og menneskerettigheter trues. Den norske kirkes programerklæring for grunnlovsjubileet er: Fri til å tale, tro og tjene.

Å være fri som nasjon, som folk, som enkeltmenneske, er noe vi må våge å være. Vi må våge å være den modige stemmen. Vi må våge å ta debatten. Vi må våge å ta kampen. I 1814 ble en drøm om å være en fri nasjon vakt, og drømmen ble kjempet frem stykkevis og delt fordi noen våget å stå frem og ytre seg.

Ikke alt var på stell 17. mai i 1814 slik vi ser det i dag. Vi hadde ikke full trosfrihet. Vi hadde ikke stemmerett for alle. Dette kom etter hvert som noen våget å si fra.

Kirkens oppgave kan ikke være å passivt sette opp speil for vår kristne kulturarv. Å være kirke handler i alle fall om noe annet enn ensidig å tilpasse seg kulturen. Samtidig skal vi bidra til inkluderende fellesskap der alle er del av det store «vi». Vi skal bekjempe vrangforestillinger om at «de norske verdiene» er truet av et åpent fellesskap med respekt for mangfold.

§ 2 i Grunnloven fra 1814 stadfestet at riket (Norge) skulle ha en fri religionsutøvelse samtidig som den sa at den evangelisk-lutherske religionen skulle være statens offentlige religion. I 2012 ble dette endret til: «Verdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv.» Relasjonen mellom staten og Den norske kirke er endret, og skillet vil bli enda tydeligere i årene som kommer. Veien frem hit har gått blant annet via opphevelse av Konventikkelplakaten i 1842, dissenterloven av 1845 og endelig opphevelse av jødeparagrafen i 1851. I dag er Norge et mer mangfoldig land både kulturelt og religiøst.

Skal det trekkes frem én person vi bør takke i denne saken, er det Hans Nielsen Hauge (1771-1824). Hans tro og tjeneste for kirken og landet, som lekpredikant og industrigründer, nyter vi alle fruktene av. Flere av bøndene som deltok i Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, var haugianere. Det er blant disse vi finner driverne for opphevelsen av Konventikkelplakaten, som forbød lekpredikanter å forkynne uten prestens tillatelse.

Men vi finner også kvinner som tok sin plass i løpet av 1800-tallet. I fjor feiret vi 100 års jubileum for kvinners stemmerett, men også 200-årsdagen for Camilla Colletts fødsel (1813-1895). Hun var Norges første feminist. Med sitt kristne livssyn og hennes behov for å uttrykke seg offentlig, ble hun en inspirator for kvinnene som kjempet frem allmenn stemmerett.

Kirken har hatt behov for slike menn og kvinner.

Den videre utviklingen av vårt demokrati handler om hvilke drømmer vi bærer med oss i verdens rikeste land. Er det drømmer drevet av vår egen kortsiktighet om å bli enda rikere? Har vi plass for verdens fattige og nødlidende og for jordens kommende generasjoner i våre drømmer?

Som troende og som kirke skal vi være det vi er kalt til å være: Vi skal speile Ham som «har det evige livs ord», Han som kom med nåden og sannheten. Når kirken følger kallet fra Mesteren selv, setter den også spor, både i det enkelte menneske og i samfunnet.

Innlegget er forkortet. R ed.