Etter valgseieren i 2003 sa Vladimir Putin at nasjonalforsamlingen Dumaen ikke var noe sted for debatt, men for å rydde opp i lovverket. Og han la til at han var glad for at den nye Dumaen ikke kom til å henfalle til politiske debatter.Utfallet av helgens valg på ny Duma viser at det Vesten forstår med parlamentarisk demokrati er avgått ved døden og at Russland får det Putin hele tiden har hevdet: at styrt politisk stabilitet er bedre enn vestlig demokrati for det russiske folk. Etter Putins overbevisende valgseier, hjulpet fram av til tider skremmende antivestlig nasjonalisme, fjernes enhver tvil om russerne vil ha Putin. 3. mars er det presidentvalg. I henhold til forfatningen kan han ikke stille for tredje gang. Det er lite trolig at han vil endre forfatningen på dette punkt for å kunne fortsette putinismens politiske program. Det er på den annen side sannsynlig at han aksepterer statsministerposten og installerer en ja-mann som ny president og dermed beholder kontrollen over utviklingen. Hva så med Putins vei til Kreml?I hele sovjettiden var det et akseptert politisk aksiom at KGB var en stat i den sovjetiske stat, det mektigste organ for kommunistisk overvåkning og undertrykking, hvor Putin søkte jobb som 16-åring. KGB heter nå Det føderale sikkerhetssystem (FSB) og er blitt selve det enerådende maktsterke organ for den russisk stat, et mektig organ som man vanskelig kan si nei til.I dagens Russland blir alle viktige beslutninger tatt av en liten gruppe av Putins venner fra KGB og hjembyen St Petersburg. Uansett hvem som overtar etter ham som Russlands president i mars, vil den reelle makt fortsatt ligge hos dem, sier sosiolog Olga Krysjtanovskaja ved det russiske vitenskapsakademi til The Economist. Kommunistisk ideologi er forsvunnet, men metodene og det hemmelige politi og psykologi lever videre.Historien forteller oss at politiske systemer vokser fram av en serie av politiske hendinger. Putins sterke stilling i dag bekrefter igjen denne gamle sannhet.KGBs velutdannede kyniske politiske pragmatikere var i 1960 — 1970-årene blitt stadig mer klar over den dystre situasjon i sovjetisk økonomi og antikverte politiske ledelse. De ble derfor bærende krefter i perestrojkapolitikken som Mikael Gorbatsjov innledet i 1980-årene.Men da perestrojkaen truet KGBs eksistens, forsøkte folk i KGB-ledelsen å styrte Gorbatsjov. Tidligere KGB-general Alexei Kondaurov, nå Duma-medlem, så selv fra sitt kontorvindu 22. august 1991 tusener av jublende russere storme mot Lubjanka-torget for å demonstrere mot statskuppet og kommunismen og for Gorbatsjov. Forbitrelsen rettet seg mot KGBs grunnlegger og systemets bøddel- Felix Dzersjinskij- hvis statue demonstrantene behendig fjernet.Kondaurov sier at han følte seg forrådt både av Gorbatsjov, Jeltsin og egne {rdquo}impotente kuppmakere{rdquo} og at både Putin og en halv million KGB-medarbeidere i og utenfor Russland følte det samme. Men verken Gorbatsjov eller Boris Jeltsin benyttet den historiske sjansen til å likvidere KGB. De forsøkte seg med større åpenhet, men bare etter noen måneder ble dørene stengt. Jeltsin brukte heller ikke KGBs makt til å gripe inn mot oligarkene, opportunistene som i globaliseringens privatiseringsgrep rev til seg det meste av Russlands aktiva. Noen av KGB-offiserene hjalp på sin side oligarkene i et forsøk på å privatisere KGB for å beskytte seg selv, mens laverestående offiserer arbeidet som livvakter for oligarkene.Hvor finner man Putin etter at Jeltsin nyttårsaften 1999 utpekte ham som sin etterfølger? Putin så det som sin fremste oppgave å gjenreise selve styringen av landet ved å konsolidere den politiske makt og nøytralisere motstandere som oligarkene og guvernørene rundt om i landet, så vel som media, Dumaen, opposisjonspartiene og ikke-statlige organisasjoner. Og de gamle vennene i KGB hjalp ham hele veien.Putins tusener av såkalte politiske spesialarbeidere - de fleste av dem KGB-veteraner - ble sendt på oppdrag rundt om i landet med særfullmakter for overvåkning og kontroll. Nå mistet guvernørene både penger og plass i Dumaens overhus. Alle strategiske beslutninger ble og blir tatt av en liten gruppe som utgjør Putins indre politbyrå, alle fra St Petersburg, alle arbeidet i etterretningstjenesten og alle har et stort følge av KGB-veteraner i andre statlige organer.Ifølge Olga Krysjtanovskaja er en fjerdedel av Russlands toppbyråkrater såkalte siloviki, et russisk ord som best kan oversettes med {rdquo}maktgutta{rdquo}. De finner man også innenfor politiet og forsvaret og ikke bare FSB, og andelen stiger til tre fjerdedeler dersom man tar med alle som er knyttet til sikkerhetstjenesten. Disse menneskene representerer en psykologisk homogen gruppe som har lojale røtter tilbake til bolsjevikenes første politiske politi, det beryktede Tsjeka. Siloviki står for rendyrkede antivestlige standpunkter. Putin sa også i 1999 at russerne ga etter for illusjonen om at Russland ikke hadde noen fiender. Det var en kostbar erfaring. Dette syn deles av de fleste KGB-veteraner. Vestens mål er å svekke Russland, skape kaos og gjøre Russland avhengig av vestlig teknologi. Denne siloviki-mentaliteten slår an i dagens russiske samfunn: I Gorbatsjovs dager var vi likt i vest, men hva fikk vi for det? Vi ga fra oss alt: Øst-Europa, Ukraina, Georgia. NATO har rykket fram til våre grenserDen russiske kulturhistoriker Inna Solovjova finner det ikke overraskende at gamle KGB-folk har fått makten tilbake. Det har å gjøre med egenskaper som russeren finner tiltrekkende: fasthet, autoritet og en viss mystikk. Men har dette gavnet Russland?