Vi går en turbulent uke i møte når Fornebu— og gasskraftsakene skal behandles i Stortinget til uken. Regjeringen er både ydmyket og presset og opptrer nå med så liten autoritet at selv underliggende etater og statskontrollerte selskaper oppfører seg om den ikke fantes. SIVAs rolle i Kjell Opseths Fornebu-regi, Naturkrafts vegring mot å informere regjeringen og DnBs oppkjøp i Kreditkassen er alt eksempler på dette.Det passer særlig Arbeiderpartiet godt å ha det slik. For mens Arbeiderpartiet må ta på seg ansvaret for at vi i det hele tatt fikk en sentrumsregjering her til lands etter stortingsvalget i 1997, er det like tydelig at det samme partiet gjør hva det kan for at historien ikke skal gjenta seg i 2001. Det er greit, men samtidig må partiets nye statsministerkandidat, Jens Stoltenberg, passe seg for ikke ydmyke den sittende regjeringen altfor mye. Da blir det nemlig svært lite troverdig at han ikke griper tømmene med engang og sikrer landets interesser fremfor partiets.Hva Fremskrittspartiet angår, synes saken klar. Carl I. Hagen ønsker ikke regjeringsskifte. Med Høyre og Arbeiderpartiet forholdet det seg annerledes. I begge partiene telles det på knappene om man skal gjøre slik eller så, samtidig som det repeteres til det kjedsommelig fra begge hold om hvor svak og lite styringskraftig den sittende regjeringen er.Dette er vi nå lei av å høre. Vi hører ikke til blant denne regjeringens beundrere. Men vi betakker oss for en situasjon der opposisjonen påpeker regjeringens udugelighet uten å gjøre noe med det. For opposisjonen har makt til å erstatte regjeringen Bondevik med en regjering som har et større parlamentarisk grunnlag allerede til uken hvis den vil. Gjør opposisjonen ikke det, står den etter vår mening ikke til troende. Eller hva skal vi si om passasjerer som sitter på med andre uten å gripe rattet selv når bilføreren ikke klarer brasene?Det er dette som blir Stoltenbergs voksende problem hvis han ikke foretar seg noe snart; hvorfor lar han landet vansmekte under Bondevik når han har makt til å kaste ham for selv å bli statsminister? Arbeiderpartiet har taktiske interesser knyttet til at sentrumsregjeringen svekkes fram mot valget, men det er kynisk å drive dette spille så langt at hensynet til Arbeiderpartiets sjanser ved valget settes foran hensynet til landets beste.Det er dette Stoltenberg nå risikerer å gjøre seg skyld i dersom han fortsetter å fike til regjeringen uten å signalisere vilje til selv å overta statsroret. I en slik situasjon vil han også komme til å oppleve problemer med opinionen, for det er ikke forventninger om evinnelige holmganger med Bondevik fra opposisjonsbenken som har gitt Stoltenberg og Arbeiderpartiet vind i seilene, det er forventninger knyttet til å se samme Stoltenberg i rollen som statsminister. Hvis han ikke forstår det, har han et alvorlig problem.