BLOGG: Melhus Promotions har fått en TV-avtale med den amerikanske TV-kanalen Fight Sports, som gjør det mulig å satse langsiktig på meg. Det er denne forutsigbarheten og tryggheten jeg har vært på utkikk etter hele min proffkarriere. Melhus Promotions har allerede et godt samarbeid med Oslo Bokseklubb, så tilliten og forutsigbarheten er på plass.
Her kommer mine erfaringer fra lørdagens kamp mot Giorgi Kandelaki:
Dette er et lite stevne i Vasa i Finland. Klokken 19 lørdag kveld hentes jeg og teamet mitt i en personbil på hotellet for å kjøres bort til Botniahellen. Motstanderen min blir også hentet og må sitte på med oss. Max og Johnny og jeg sitter i baksetene mens Giorgi sitter foran. Sekundanten hans er allerede på plass i hallen. Vi unngår å si navnet hans mens vi prater. Det er ikke noe vondt blod eller dårlig stemning. Vi skal bare bokse mot hverandre. Ikke noe mer enn det. Ren business. Jeg holder oppe døra til arenaen for Kandelaki, men han insisterer på at jeg skal gå først.
Lette og eksplosive armer
Vi blir geleidet ned til en garderobe i kjelleren. Jeg pakker ut tingene mine og kjenner at jeg endelig begynner å bli rolig. Som vanlig bandasjerer jeg mine egne hender. Det jeg kan gjøre på egen hånd gjør jeg aller helst selv. Da får jeg det i det minste som jeg vil. Jeg begynner å varme opp, men jeg får ikke varmen før jeg skyggebokser en runde. Da blir jeg enda mer rolig. Max lar meg slå litt på puter, og armene mine føles utrolig lette og eksplosive. Det koster ingenting å slå.
Jeg går inn til ringen og hører inngangslåten min, Jawbreaker av Judas Priest, spilles. Flere av de på første rad strekker ut armene sine for at jeg skal hilse dem med hansken min. Når jeg nærmer meg ringen, forsvinner musikken og menneskene bort fra min bevissthet. Det blir helt stille foruten de få ordene jeg sier til meg selv: "Få i gang jabben." Det er denne stillheten i alt kaoset jeg setter så pris på. Akkurat der og da finnes det ikke noe annet enn den jobben som må gjøres i ringen.
God kontroll
Kampen starter og jeg gjør akkurat hva jeg fortalte meg selv før gong-gongen gikk. Jabben går. Jeg er aggressiv uten å være overivrig. Jeg er avslappet, samtidig som jeg er på vakt. Når man er veldig fokusert på noe, går tiden utrolig fort. Jeg holder på å senke ham til kroppen, men han klarer å ri av stormen. Til slutt klarer han å gjøre det han er god til, nemlig å overleve. Samtidig får jeg det jeg trenger. Flere runder.
Det blir en kamp hvor jeg vinner alle rundene klart på poeng. Jeg får prøvd på det jeg har trent på. Boksingen min blir bedre og bedre. Jeg er fornøyd med innsatsen min, og det er positivt at jeg kjente jeg kunne fortsatt i det samme tempoet i seks runder til. Jeg behøvde den bekreftelsen siden jeg ikke har gått så mange runder på lenge. Neste gang er jeg klar for mye større oppgaver hjemme i Norge.