“Since I was young…….” Slik starter en av de sangene som synges oftest på flere baner i England, også i Derby. «……I followed the DCFC, the team for me»
Ble fan via TV
Jeg er, som de fleste Derby supportere, en mann i 50-årene. Da de begynte å vise tippekampene på TV rundt 1970, var Derby et av lagene som ofte dukket opp på skjermene klokka 16.00 lørdag ettermiddag. Samtidig var Derby et av de beste lagene i England, med seriemesterskap i 71/72 og 74/75. Et nært forhold var i emning, et forhold som etter hvert har utviklet seg til kjærlighet. Og er det noe en ikke tukler med, så er det kjærligheten til et fotball-lag!
Det å være Derby-supporter er til dels frustrerende, gir noen glimt av glede som en nyter og tar vare på, før det kommer en ny nedtur. Siste nedturen kom sist lørdag, da jeg og noen venner fikk meg Burton-Derby på en fotballpub i Oslo. Å tape for lillebror Burton er en ting, men når det er fortjent etter dårlig Derby spill blir det frustrerende!
Seier ga England-tur
En av de største oppturene kom da Derby vant playoff-finalen på Wembley i 2007 mot West Bromwich. West Bromwich var favoritter, og litt kjepphøy sa jeg til min familie før jeg reiste for å se på kampen med andre Derby-supportere på en pub i Oslo, at dersom Derby vinner kampen, blir det tur til England! Og nettopp det skjedde. 1-0 seier, og tur måtte planlegges!
Jeg visste at supporterklubben hadde en kontaktperson i Derby som hjalp til med billetter. Han ble kontaktet, og billetter til Derby-Liverpool «Boxing Day» 2007 var i boks. «Boxing Day» (26. desember) er den store fotballdagen på Balløya, og å få oppleve sin første fotballkamp live i Derby akkurat den dagen var spesielt. Vi sto alle sammen og sang «Eat them, beat them, let them know it’s Christmas time», og stemningen var til å ta og føle på. En helt fantastisk opplevelse, selv om Gerrard scoret 1-2-målet mot slutten av kampen, og vi gikk av banen med null poeng.
Sesongen 07/08 i Premier Leauge var ingen høydare for Derby County. Desidert sist, med én seier gjennom hele sesongen, 1-0 over Newcastle en regnfull høstkveld. Etter sesongen leste jeg at laget ble omtalt som «The disaster-team from Derby». Men støtten rundt laget var utrolig gjennom hele sesongen. Fult på Pride Park på hver hjemmekamp, og fantastisk støtte på alle bortekamper. Derby er og blir en fotballby!
Støtte fra hjemmepublikum
Selv fikk jeg med meg noen kollegaer på West Ham-Derby den sesongen. Tap igjen! Men etter kampen opplevde vi at West Ham-supporterne klappet for oss som sto på bortetribunen. En anerkjennelse til støtten til et lag i motgang. På vei bort fra banen var det flere puber hvor det sto «Home supporters only». Ved en av disse pubene kom vi i snakk med dørvaktene. Da de forsto at vi hadde kommet helt fra Norge for å støtte Derby, ble vi invitert inn. «True supporters» blir anerkjent, også om du støtter bortelaget.
Etter turen romjulen 2007 har jeg vært i Derby flere ganger. Som regel to-tre ganger per sesong, samt reiser til bortekamper i tillegg. Noen ganger alene, noen ganger med venner, og noen ganger med familie. Hele familien har etter hvert lært å like Derby, og da fruen fikk en tur til London i 50-års gave sist sesong av en venninne, var betingelse at venninnen ble med til Derby for å se en fotballkamp. To voksne damer fra Norge forlot altså shopping og kulturlivet i London for å se en fotballkamp i Derby!
Vennskap for livet
Vi har også gjennom fotballen knyttet vennskap i Derby. Vedkommende som i 2007 hjalp hos med billettene viste seg å være en pensjonert politimann. Jeg jobber i politiet selv, så vi fikk fort god kontakt. Sommeren 2008 ble fruen og jeg invitert hjem til dem i forbindelse med et jubileum hos politiet i Nottingham. Ron, som vår venn heter, ble bedt om å være vert. Han stilte som krav at det måtte være en politimann OG Derby supporter.
Han og fruen (Ruth) inviterte min frue og meg, og siden har vi hatt en spesiell kontakt. Selv om de er 30 år eldre enn oss, tilbringer vi alltid tid sammen med dem når vi er «over». En time før hjemmekamper treffes de alltid på det samme stedet utenfor banen, noe som er kjent blant alle oss fra Norge. De har også vist oss mye av området rundt Derby, noe som igjen har gitt oss muligheter til å utforske dette området nærmere. Etter hvert har det blitt flere ferieopphold i Derbyshire og Peak District, områder som byr på fin natur, gamle puber og mye tur muligheter blant annet.
Men Derby er jo først og fremst fotball. Hvordan det føles å stå på tribunen og synge med må bare oppleves. Mange ser på det som galskap, men for meg er det kjærlighet og lidenskap.
Jeg har vært på Elland Road i Leeds og sunget «This is a library, this is a library» da Derby slo erkerivalen fra 70-tallet 2-1. Jeg har stått på tribunen på Vicarage Road i Watford og sunget «We are top of the League, we are top of the league, we are DERBY COUNTY, we are top of the league», da vi slo Watford. Samme sesong rykket Watford opp…
Fabelaktige Wembley
Jeg var til stede på Wembley under playoff-finalen i 2014 mot QPR. En fantastisk opplevelse, ser en bort i fra resultatet. 88.000 tilskuere. I den ene svingen og opp mot midtbanen på begge sider var det kledd med Derby sine svarte og hvite farger, mens den andre halvdelen var hvit og blå. Ingen nøytrale tilskuere, kun Derby og QPR supportere!
Begge lagene fikk synge sine sanger før kamp start, og da «Steve Bloomer watching» ljomet over Wembley gikk det kaldt ned over ryggen på en voksen mann. Det er ikke mange andre kamper en kan oppleve at stadion fylles på denne måten. At ingen av lagene har hjemmekamp skaper en helt spesiell stemning og et helt spesielt trykk.
Et oppgjør jeg prøver å få med meg hver sesong, er lokaloppgjøret mot Nottingham Forest. Det har blitt både seiere og tap. Når Derby møter Nottingham, spilles det samtidig om «The Brian Clough trophy», en pokal som står hos siste vinner. Det er mye rivalisering mellom klubbene, som samtidig har mye felles historie.
Veien mellom Derby og Nottingham heter «Brian Clough Road», og utenfor banen til Derby står det en statue av Brain Clough og Peter Taylor, hvor de ser mot Nottingham. Begge lagene hadde sin storhetstid med Brian Clough som manager, godt hjulpet av Peter Taylor.
Svenske fikk heltestatus
På disse kampene skapes det helter, og det legges ingenting mellom. Jeg har opplevd at karrierer har blitt ødelagt i disse kampene. I fjor måtte togstasjonen stenges i flere timer. Men mest er det gleden og stemningen rundt kampene som huskes. Stemningen i byen og pubene etter kampene, hvor det synges uansett hvordan det har gått. Den siste kampen var i mars, og vi vant 1-0. Av alle var det en svenske som scoret det avgjørende målet mot slutten. Marcus Olsson vil alltid bli husket for dette!
Jeg glemmer heller ikke et lokaloppgjør for noen år tilbake. Mye sikkerhetsoppbud, og etter kampen ble supportene skilt av en kjede med sikkerhetsvakter. Det ble slengt ukvemsord og sunget. Plutselig var det to stykker som kjente hverandre igjen på hver sin side. De fikk «brutt» kjeden og gitt hverandre en bamseklem – «good match, mate», før de gikk videre på hver sin side. DET er fotball for meg. Glede og rivalisering hånd i hånd.
Jeg skal tilbake, det er helt sikkert. Første tur er alt i boks i desember, og turen går da til London for å bivåne Fulham-Derby.
Da er sikkert Derby i bedre form enn nå. Vi vinner helt sikkert! Slik er det for en Derby supporter, VI GIR ALDRI OPP HÅPET!
«WE ARE DERBY, SUPER DERBY, WE AR DERBY, SUPER RAMS»