I disse dager poster folk ungdoms og barnebilder av seg selv på Facebook, en i og for seg ganske så uskyldig ting å gjøre. Men for de fleste av oss var ungdomstiden ganske traumatisk. Du forlater barndommen og skal inn i en annen kropp du ikke kjenner, du rives og slites og hormonene herjer som djevler i blodet.
Og nå sitter vi her, noen tiår senere og stirrer på bilder av oss selv som unge, slanke og vakre og undres over hvorfor vi plagde oss selv med all verdens dumme komplekser når vi var nesten perfekte, i alle fall på utsiden.
Å poste et bilde av seg selv er vel ingen utfordring å akseptere? Jo, det er det.
Når jeg ser på de ytterst få bildene jeg har av meg selv som ung ser jeg at jeg er vakker, men redd. Øynene som stirrer inn i kameralinsen. Og jeg kan ikke huske at jeg var lykkelig eller glad. Jeg var et offer i ni eviglange skoleår, og hjemme var det også et terrorregime med en far som var en lederskikkelse i Jehovas Vitner med harde knyttnever som trodde at Gud hadde skrevet et eget lovverk bare for ham.
Så ja, det er en utfordring å poste et ungdomsbilde av meg selv, fordi det gjør vondt å se på det, selv så mange år etter at det er tatt. Jeg kan når som helst hente fram angsten fra da jeg ble dynket i snøen og holdt så hardt at jeg ikke fikk puste, og skrekken når guttene tok fra meg astma-medisinen og kastet den i vannet.
Noen «intellektuelle» facebookere mener at vi som poster gamle bilder av oss selv er en gjeng halvblinde lemen som løper i flokk. At vi er totalt ukritiske til hva vi poster på SoMesider. At vi den ene dagen legger ut det mest private og neste dag er rasende på Facebook fordi bildet av den nakne napalmpiken blir sensurert vekk.
Vel, det er ikke, og det har aldri vært noen logikk i hva vi driver med på Facebook. Ja, den ene dagen poster vi franske flagg og forlanger at folk skal kalle oss Charlie, og den neste ber vi Hege Storhaug eller Per Fugelli om å klappe igjen.
Så ja, jeg er et blind lemen som har postet et bilde av meg selv fra den gangen jeg var ung, og jeg gjør det fordi jeg håper at noen ser det og husker denne redde litt femi gutten jeg ikke lenger er. Husker at de slo ham så blodet rant og fortennene løsnet, så ham løpe vekk med hivende pust for å dukke ned i vannet og hente opp medisinen han var avhengig av for å kunne puste, at du kanskje var en av dem som kastet stein på ham nede i vannet.
Læreren som sa: «Du får ikke synge i timen, du har så stygg sangstemme..» selv om jeg vel er den eneste i den klassen som lever av å synge i dag. Og jeg har ikke sett noen av dere siden den gangen fordi «samehomoen» aldri ble invitert på noen reunion.
Jeg synes denne bilde-bonanzaen er strålende.
Den minner oss om noe sårt, om det vi var, om det som gudskjelov aldri kommer tilbake. Og den bør i beste fall få oss til å si til våre unge i dag: Du er fin nok, du er pen nok, du er tynn nok. Holde rundt dem å fortelle dem at det ikke er så farlig å være menneske, at det går bra.
Så ja, heller dette enn tusen stupide duckface-selfier og alle disse photoshoppede bildene vi ser overalt, og dikke dikk og søte du og Gud så fint det ble etter at du pussa opp badet.
Men det er nå en gang slik på sosiale medier at uansett hva du gjør eller ikke gjør, så skal du tas.
NB! Jeg ser ikke bort i fra at noen også hadde en lykkelig og problemfri oppvekst som det er en fryd å huske.
Sven Henriksen, som har skrevet dette blogginnlegget, er utdannet sanger fra Høgskolen i Agder og har jobbet ved Kilden teater og konserthus. Teksten ble opprinnelig publisert på Sven Henriksens blogg.