Lokaloppgjøret, eller derbyet, har sitt utspring i Ashbournei det engelske grevskapet Derbyshire. Der har The Royal Shrovetide Football, en to dagers fotballkamp mellom innbyggerne på nord— og sørsiden av Henmore Brook-elva som renner gjennom byen, vært spilt årlig siden 1100-tallet. Kampen oppsto visstnok da et hode ble kastet inn i folkemengden etter en halshugging.
Det er ikke lenger hodeløse tilstander, selv om det hvert år i februar strømmer flere hundre turister til for å hjelpe befolkningen Up’Ards (nord for elva) og Down’Ards (på sørsiden) gjennom kampdagene - feitetirsdag, dagen før fasten tar til, og askeonsdag, første dag i fasten.
Målene er fem kilometer fra hverandre
Kampen begynner med at en kjendis, eller en fra kongefamilien, sparker ballen ut i spillermølja fra en plattform. I år var det den hundre år gamle krigsveteranen Bill Millward som fikk æren. Innsiden av ballen er korkbelagt, slik at den flyter. Med målene fem kilometer fra hverandre, i østlig og vestlig retning langs elvebredden, må spillerne også bruke elva for å komme i scoringsposisjon.
Spillet pågår mellom klokka fjorten og tjueto. Hvis et lag skulle score, får målscoreren ballen til odel og eie. Med ny ball startes kampen igjen.
Tidligere fungerte to møller som mål. Spillerne på nordsiden skulle score på Clifton Mill, mens de som spilte for sørsiden forsøkte å gjøre mål på Sturston Mill.
Hvis et lag skulle score, får målscoreren ballen til odel og eie. Med ny ball startes kampen igjen.
I dag har kampen spesialdesignede mål som erstatning for møllene, men reglene er fortsatt like. Det er ikke lov å skade andre spillere fysisk, gjemme ballen eller spille på kirkens eiendom.
«Some people think football is a matter of life and death. I assure you, it’s much more serious than that!» Vi har hørt Bill Shanklys berømte ord før, men er kanskje ikke klar over opprinnelsen. Forholdsvis tidlig i manager-perioden i Liverpool, som begynner i 1959, sier han noe liknende i et forsøk på å beskrive følelsene knyttet til byderbyene mot Everton. Først med tv-programmet «Live from Two» i april 1981, hvor Shankly og Sir Harold Wilsonsamtaler om konstituerende livsverdier, kobles utsagnet mot fotballens posisjon i samfunns— og kulturliv.
Gir uforglemmelige øyeblikk
Alle er ikke like opptatt av fotball og resultater. Det må vi akseptere. Likevel kan det ikke være tvil om at verdens mest populære sport, som hos Péle heter The Beautiful Game, i kamp etter kamp gir uforglemmelige øyeblikk. Og minnene varer forbi øyeblikket.
Slik bygges fotballens mytologi opp. I land som Argentina, Brasil, Sør-Afrika, Skottland, Hellas eller Italia, for å nevne noen, skaper spesielt lokalderbyene temperatur. Bård Tufte Johansen, som selv er ihuga Odd-supporter, overvar for noen år siden ulike oppgjør rundt om i verden. Det resulterte i «Fotballkrigen». Serien ble vist på NRK1 i 2010, og består av seks episoder. I den første besøker Johansen tyrkiske Istanbul. Der spilles kampen mellom Fenerbahçe og Galatasaray, regnet blant verdens mest intense lokaloppgjør. Det vises på politioppbudet, pyroeffektene - og følelsesutbruddene på de overfylte tribunene. En av tilhengerne, som er godt voksen, forteller hva laget betyr. «Uten Fenerbahçe er jeg ingenting,» sier han. Klubben er, og har alltid vært, hans livsinnhold, og han tror fast på at hvis laget seirer mot erkerivalen, bidrar det til å motvirke den økonomiske krisen i Tyrkia.
Med kommersialiseringen av toppfotballen i Norge rundt 1990 vokste det fram en supporterkultur som vektla kjærligheten til egen klubb.
Det er langt fra Sükrü Saracoðlu Stadion i Istanbul til Skagerrak Arena i Skien, men Johansen forstår likevel supporterens engasjement.
Med kommersialiseringen av toppfotballen i Norge rundt 1990 vokste det fram en supporterkultur som vektla kjærligheten til egen klubb. Identitetsbåndene og det moralske aspektet ble forsterket, forteller Hans K. Hognestad i «Kampen om tribunen» (2012). I tillegg til å være konkurranse målbærer fotballen moralske koder som forsoning og vennskap. Det får Hognestad til å undres om supporteren bør ønske rivalen alt godt, slik det gjøres i andre idrettsgrener, eller fritt fram skal kunne rope ut sin forakt for motstanderen. For Bård Tufte Johansen gir begge kommunikasjonsformene mening, selv om han rødmer over språkbruken til de tøffeste supporterne i Istanbul.
Lokaloppgjørene krydderet i terminlista
I vår region er også lokaloppgjørene krydderet i terminlista. Eksempelvis karakteriseres kampene mellom Fløy og Vindbjart som «hatoppgjør», men samtidig «årets høydepunkt», mens media omtalte kvalik-dramaet mellom Jerv og Start i fjorårets sesong som «folkefest» og «tidenes lokaloppgjør på Sørlandet». Kanskje er det klisjéfylte karakteristikker, men de bidrar uansett til at supporterne mobiliserer. Slik blir «den tolvte mann» faktoren som kan utgjøre forskjellen mellom seier og tap på banen.
Fotballspråket er universelt.
Fotballspråket er universelt. Det gjelder like mye for Steinar Pedersen i Start, Arne Sandstø i Jerv, Knut Tørum i Arendal, Steinar Skeie i Vindbjart eller Mattias Andersson i Fløy som for Atlético Madrid-manageren Diego Simeone. Etter tapet for byrivalen Real Madrid i Champions League-finalen på San Siro i Milano nylig, sa argentineren: «Jeg kunne ikke gi supporterne det de ville ha. Det er det som gjør mest vondt.»