Det finnes romaner , som for eksempel "Tatt av vinden" eller "Gudfaren", som føles som skapt til film. De er lineært effektive, direkte, maleriske, med tydelige typer. Så har man romaner som James Joyces "Ulysess" eller F. Scott Fitzgeralds "The Great Gatsby". Sistnevnte er forsøkt filmet flere ganger, blant annet i 1926, senere med Alan Ladd som Gatsby (1949). Min generasjon husker 1974-versjonen godt, den hadde Robert Redford i hovedrollen. I 2000 laget amerikanerne også en tv-versjon.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

PARTY: Jay Gatsby (Leonardo DiCaprio) møter igjen sin ungdomskjærlighet Daisy (Carey Mulligan) på ett av Gatsbys parties. Foto: Warner Bros. Pictures/SF Norge AS

"The Great Gatsby" (den utkom første gang i 1925) er vanskelig å filmatisere fordi romanen har slike høye, litterære kvaliteter. Man kan filme melodramaet som utspiller seg. Og man kan, på flere måter, overføre til film det en tør kalle "De gylne rammene". Men det finnes i romanen en forfinet ro og en klar og melankolsk visdom som vanskelig kan overføres til et annet medium. Og så er det dette: Musikken ordene skaper, magien i setningene og setningenes rytme, er umulig å overføre til film. Pluss symbolikken og det som ulmer under overflaten.

Romanen røntgenfotograferer det mentale klimaet i USAs 1920-år og den sier oss noe om menneskers higen etter håp, den sier vesentlige ting om løgn og sannhet, om drøm og det å prøve å gjenskape gamle følelser og en forgangen tid. Det at vi billedlig talt tar ett åretak fremover, mens strømmen fører oss to tilbake.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

BAZ LUHRMANNS FRUKTKURV: Vår filmanmelder Knut Holt karakteriserer "The Great Gatsby" som regissør/manusforfatter Baz Luhrmanns overdådige fruktkurv. Av F. Scott Fitzgeralds roman finnes det enkelte korn nede i molda, skriver han. Bildet viser Leonardo DiCaprio som Jay Gatsby og Carey Mulligan som Daisy. Foto: Warner Bros. Pictures/SF Norge AS

Denne filmen dufter lite av F. Scott Fitzgerald. Men den er strittende full av regissør/manusforfatter Baz Luhrmanns ("Moulin Rouge", "Romeo og Julie", "Australia") hyperaktive energi, oppgirete rytme, visuelle oppfinnsomhet og sans for melodramatiske effekter. Komponisten Craig Armstrons musikk kler Baz Luhrmanns visjoner. Selve designet, deri også det som angår mote, er bevisst, utført med fingerspissfølelse. Det er en meget velkledd film. Tjueårenes stilretninger møter nåtidens mote. Inspirasjonen er hentet i arkivene hos de historiebevisste motefirmaene Brooks Brothers og Prada. Filmen flørter elegant med snitt, tilbehør og silhuetter fra jazzepoken. Slik sett, har filmen sin helt egen tiltrekning.

STIV ROMANSE: Vår filmanmelder Knut Holt beskriver romansen mellom Jay Gatsby (Leonardo DiCaprio) og hans ungdomskjærlighet, den nå gifte Daisy (Carey Mulligan), som stiv og blodløs. Foto: Warner Bros. Pictures/SF Norge AS

Jay Gatsby , den mystiske mannen med stor rikdom, som holder overdådige, larmende og tomme parties på sitt gods på Long Island utenfor New York, er en tragisk figur. En skikkelse som en forvirret og oppjaget tid har ført ut i det absurde. Man skal vokte seg for å trekke sammenlikninger, men undertegnede mener faktisk at Leonardo DiCaprios versjon av Gatsby har mer av den komplekse og nervestramme figuren som romanens Gatsby innehar, enn Robert Redfords skulpturaktige tolkning. Men romansen mellom Gatsby og hans ungdomskjærlighet, nå gifte, Daisy (Carey Mulligan), føles underlig stiv og blodløs.

Sum: "The Great Gatsby" anno 2013 er en overdådig fruktkurv skapt av Baz Luhrmanns fantasi. F. Scott Fitzgerald finnes det små korn av enkelte steder nede i molda.

Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av 2D-versjonen.