Det er langt fra Mindoros palmer på Filippinene til vinterisen på norskekysten. Men her sparer Jayson Galicha (39) til drømmen sin. Hvorfor skulle han ellers slite dekk tolv timer i døgnet, sju dager uka, seks måneder i trekk?
Isen braker rundt baugen på M/S "Tananger" inn Oslofjorden. Det er tåke. Det snør kjerringer i åtte kuldegrader. Klokka er snart sju om morgenen. Skuta klapper snart til kai på Sjursøya utenfor Oslo.
Det er to timer siden Jayson Galicha kastet fanglina og losset i Horten i bitende morgenkulde. Han rakk en kort lur på lugaren. Nå er det frokost i messa, før han om en time skal kjøre paller med gaffeltrucken ut fra buken av skuta. Hvis han rekker lunsjen 12.30, får han seg en pause da. Så blir det å holde på til skuta er losset og lastet igjen før avgang til Fredrikstad i kveld. Gudene tør vite hvor mange ganger filippineren har sett Oslofjorden. Aldri har han sett byen. Men han drømmer ikke om det, heller.
— Du må ofre noe, hvis du vil oppnå noe. Men om ti år håper jeg å være der. Da skal jeg være min egen sjef, ler Jayson Galicha.
Nor Lines frakteflåte på norskekysten ble flagget ut for få år siden. Norske sjøfolk er erstattet med offiserer fra Færøyene og mannskap fra Filippinene. M/S "Tananger" er en av Nor Lines ni frakteskuter som går fast på norskekysten. Hun går i toukers rundturer fra Oslo til Hammerfest. Tre ganger i uka anløper rederiet Kristiansand. Dit skal "Tananger" om to dager.
Avgang HirtshalsRundturen begynner i Hirtshals hver 14. dag. Og en sen mandag i januar siger M/S "Tananger" ut fra Sildekajen i Østerhavnen i Hirtshals klokken 21.30. Det er et par minusgrader, og fem sekundmeter vind fra nordøst. Det lette snødrevet føyker seg på dekk. Det blir såpeglatt på det grønnmalte ståldekket på bruvingen.
— Det er best å holde seg på matta, sier kaptein Jàkup Jørgensen fra Færøyene.
Den 65 år gamle kapteinen står i silhuett på gummimatter ved styrekonsollen ute på styrbord bruvinge. Lenger fremme bakker "Superspeed" ut. Nå er det Jørgensens tur. Han mønstret på i dag, etter seks uker fri. Nå er han klar for tre nye rundturer. Hirtshals, Oslo, Fredrikstad, og så sørover, vestover og nordover. I Hammerfest snur han. Da bærer det raskt sørover igjen. Etter seks uker reiser Jàkup hjem for seks ukers fri.
Med i "Die Hard"-film
103 meter lang, 17 meter bred og 33 år i år. Det er "Tananger", bygget på Fosen verft i 1980. Hun har seilt mange hav, til og med vært med på film. i 1995 ble hun blåst til "himmels" av Bruce Willis i actionkomedien "Die Hard 3". Jørgensen setter skuta i bakk. Samtidig gir han gass på den litt svake baugpropellen. Skuta stikker bare 5,2 meter dypt i kveld. Propellen virvler mudder opp fra sjøbunnen.
— Det er ikke dypere enn det må være, brummer han.
Hundrevis av måker ligger stille i vinderkulda. I tre knops fart glir "Tananger" ut av havneløpet. Inne på brua er det varmt, stille og nesten helt mørkt. Kapteinen har kanskje to høreapparater, men han ser godt.
— Jeg har øyne som en katt. Jeg bruker bare briller når jeg skal lese, sier kapteinen.
Fra brua går leideren ned til offisersdekket, med romslige lugarer til kaptein og offiserer. Om bord på "Tananger" er kaptein og overstyrmann fra Færøyene. De har et farledsbevis, som gir dem rett til å føre skipet til alle havner i Norge uten los. Annenstyrmannen er filippinske Reynaldo Malubay (43). Malubay legger fram kart og lager navigasjonsplaner. Han kan ikke gjøre seg forstått på norsk. Han får aldri farledsbeviset, og derfor aldri kontrollen på brua.
Havet fikk hamKaptein Jørgensen er opprinnelig fra Fuglafjord på Færøyene, og mønstret på til grønlandsfisket som 16-åring. Så ble han sjåfør og gravemaskinfører, og dro til Barentshavet innimellom. Først da han tok jobb på en sandlastebåt i 1973, var det gjort. Han var i fraktefart på Middelhavet og seilte på følgebåter til Det indiske hav. Fra 2005 var det Norge som gjaldt. Etter at Nor Lines overtok for Nor Cargo og flagget skipene over til Færøyene for å spare penger for noen år siden, har Jørgensen seilt som kaptein om bord på M/S "Tananger".
— Alle på Færøyene har vært fiskere en gang. Jeg drømte om sandlastebåtene da jeg var liten. Det var et yrende miljø rundt de båtene i havnen. Jeg gled kanskje inn i sjømannsyrket, men det var absolutt et valg. Jeg er sjømann.
Jørgensen er gift, har to barn og to barnebarn. Nå heller han billig, dansk traktekaffe i store krus. Skipsmobilen ringer. Havna i Horten vil gjøre avtaler for neste morgen. Lossing og lasting til alle døgnets tider ved faste anløp til 25 havner og kan hende flere ved behov, er Nor Lines' konsept. Lasten består av alt fra énkilospakker til enheter på 100 tonn.
15 knop mot Færder
Etter det trange utløpet av Hirtshals havn øker kapteinen farten til 15 knop. "Tananger" skjærer vannflaten over Tannisbukt, med kurs mot Færder. På brua er det lite lys, slik at ikke skipsføreren skal miste nattsynet. Kapteinen ser rett ut i mørket.— En motor skal gå for full maskin. Det gjelder å holde stålet varmt, sier Jørgensen.
Snødrevet er ikke synlig. Fjerne lys fra fiskefartøyer og kryssende trafikk ses der ute. Det er 114 sjømil til Horten. Jørgensen setter på autopiloten. Skipstrafikken er tett så nær Skagen Odde. Satellittskjermen viser all annen trafikk. Et klikk på båtene rundt, så vises navn, størrelse og kurs.
Snart er leden krysset. Inne er det tyst. Men ute øker vinden på. Det uler gjennom ankerklyss, over skrog, rundt containerne på værdekket, over stag, lastekraner og på bakken. Vinden nærmer seg sju sekundmeter, men knapt noen av bølgetoppene er synlige fra brua. Jørgensen har ikke vindmåler en gang. Innimellom slår han på en lyskaster og vurderer bølger og vind ut fra 50 års erfaring.
Nede har båtsmann Àrni Lervig (56) fått av seg dressen. Båtsmannen leder dekksmatrosene. Han er fra Lervik på Østerö på Færøyene. Lervig seilte til han ble 31 år. Så gikk han i land, ble oljefyrmontør. Han så sønn og to døtre vokse opp. Det tok 25 år.
— Jeg har vært ute ett år nå. Det er godt å seile, og fullstendig annerledes enn da jeg var ung. Da seilte vi 30 dager ute, og var ti dager inne. Vi hadde ikke mobil og datamaskin. Skulle jeg ringe hjem, kostet det 80 kroner minuttet fra satellittelefonen på brua. Nå skyper jeg og ringer med kona i alle fall én gang om dagen, sier Lervig.
Natten kommerDet blir stille om bord. På gjestelugaren på matrosdekket høres piping fra et sted, og motorens jevne gang. Et ventilsystem slipper varm, tørr luft ut i lugaren. Veggene er platet respatex. En liten saltslått, rød benk står under ventilen med rustrand under. En dyne og tre slitne Høie-puter fra Mosby ligger på brisken. En Wonderland-madrass som neppe kan gjøre særlig stas på navnet sitt lenger, venter under lysstofflampa over brisken.
Om natten blåser det opp til liten kuling. Inn Ytre Oslofjord løyer det. I sekstiden om morgenen stevner "Tananger" inn mot Horten. Nå står Davur P. Jacobsen (40) på brua.
— Jeg har ikke vært her før, sier overstyrmannen, som tok over da kapteinen gikk til køys.
Det knaser i is
Men han har snakket med arbeiderne på kaia. De er klare til å ta imot. Det er fortsatt bekmørkt når "Tananger" går inn over Vealøsflaket og treffer det trange innløpet mellom Østøya og Vealøs etter en nesten 90 graders sving. Lykter lyser opp der framme, men de er først vanskelige å se. Det skinner på vannflaten, før styrmannen ser at hele indre havn er dekket av is.
Det knaser stille. En taubåt trekker en arbeidspram forbi. Jacobsen setter på lyskastere Han runder bukserbåtene på utsiden av Industriparken. Med baugen nesten oppi kaia, hogger han i baugpropellen. Meningen er at rumpa på båten skal sige inn til kaikanten. Trossa kastes til to oransjekledde menn i land. De får baugtrossa rundt pulleren på kaia. Isen har lagt seg tykk her inne, og skuta stopper opp. I 20 minutter bakser Jacobsen før han bakker seg gjennom isen inn mot brygga.
Snøværet tetner. Frosten biter i blåsten. Etter et par minutter henger 15 tonn utover skutesida. Tananger krenger, før lasten settes på en henger på kaia.
— Let lines go, sier Jacobsen i walkietalkien fra bruvingen.
Galichas drøm
Skuta fosser inn Oslofjorden. I messa står sandwicher klare, stekte egg og eggerøre, juice, kaffe og rundstykker, frukt. Matros Jayson Galicha (39) henter seg ris inne hos stuerten, og setter seg ved det filippinske bordet.
Galicha er fra Mindoro-øyene på Filippinene. Han har vært gift i elleve år, men er barnløs. Ekteparet bor i et lite hus han kjøpte i 2007 i Manila etter hard jobbing på sjøen. Der passer kona en haug av tantebarn. De har solgt den lille kafeen de hadde. Hun ble for sliten, forklarer Galicha.
39-åringen seilte i innenriksfart på ei roro-ferge hjemme på Filippinene da han i 2004 tilfeldig møtte en hyringsoffiser på jobben. De trengte en dekksmatros i Bergen, Norge. Nå har han vært her i åtte år.
— Jeg er her for jobb og penger. Jeg ofrer disse årene for drømmen min, sier han.
Seks måneders kontrakterOm ti år håper han å ha penger nok, og kunne slå seg ned for godt i hjemlandet. Mens sjøfolkene fra Færøyene er fast ansatt og går seks uker på og seks av, går Galicha og filippinerne på seks måneders kontrakter. Selv om Galicha går i rotasjon med seks måneder på og to måneder hjemme, er hver kontrakt avsluttende. Han har derfor ingen jobbsikkerhet og er avhengig av å beholde helsen. Månedene hjemme er ubetalt. Hyrekontrakten følger internasjonale avtaler.
— Jeg jobber åtte-ni måneder i året. Det gjelder bare å budsjettere for de månedene jeg ikke er ombord, forklarer Galicha.
Om bord skal han egentlig jobbe seks timer på og seks timer av, altså tolv timers arbeid og like lenge fri, hvert døgn. Men matrosene er såkalte dagmenn, som betyr at de alltid er på dekk når båten er i havn for lasting og lossing.
— Noen ganger jobber jeg mer enn tolv timer, andre ganger mindre.
Lønna er 2500 dollar i måneden, omtrent 14.000 kroner, inkludert overtid. Beløpet er skattefritt. Penger til pensjon må han sette av selv. Det betyr en årslønn på maksimalt 126.000 kroner, med nåværende dollarkurs.
Har bare sett Bergen
Etter åtte år på norskekysten kan han norske havner på rams. Landet kjenner han derimot lite. Det er kun Bergen han har sett. En og annen gang har han skyndet seg for å kjøpe et telefonkort. Men når du jobber sju dager i uka, blir det ingen sjanse til å gå i land.
— No chance, smiler han.
— Every day is Monday here. We are very busy. It is like a taxi, sier han om fraktetrafikken.
For noen år siden lå de ofte til kai i Bergen fra lørdag til mandag. Nå er de heldige hvis de ligger fra lørdag ettermiddag til søndag klokka 10 - og kun i Bergen.
Skuta farer gjennom Drøbaksundet. Fra messa hører vi at "Tananger" går i isen igjen.
Penger til en liten gård— Det er business alt handler om. Vi er billige sjøfolk. Hadde jeg jobbet hjemme, hadde jeg bare tjent 3000 dollar i året. Jeg kunne glemt drømmen min. Jeg tenker alltid på fremtiden. For ett år siden kjøpte jeg et stykke land. Det er nok til en liten gård. Om rundt ti år har jeg nok. Vil du oppnå noe, må du ofre. Ellers må du ha flaks i Lotto. Når jeg blir gammel, skal jeg bo på farmen min og forsørge meg selv og kona. Da skal jeg ikke han noen sjef, nei, sier han.
Han går tilbake til lugaren for en liten lur før anløp Sjursøya. Lugaren er upersonlig, siden mannskapene bytter hver sjette måned.
Ei seng, en benk og et lite bord med en oppslått bærbar datamaskin er alt. Trådløs nett hjelper på. Hver dag skyper han med kona hjemme.
Nor Lines lagerhaller
Hele tirsdagen ligger "Tananger" til kai ved Knäppeskjæret på Sjursøya. Her har Nor Lines tre store lagerhaller, med et drøyt dusin kontoransatte, og kanskje halvparten så mange lageransatte. Skurene er fulle av paller. Brygga er full av stykkgods. Bak skurene er det enda mer aktivitet, for Nor Lines frakter aller mest på hjul over Sjursøya.
I byssa steker stuert Alejandro Sumagui (40) fete makreller til lunsjen, som begynner 12.30. I går fikk han ny proviant i Hirtshals. Sumagui mønstret på 15. desember. Det er hans første tur om bord. Tidligere har han gått med franske tankbåter, ti ganger større enn MS "Tananger".
— Der hadde jeg to messegutter. Her må jeg gjøre alt selv, og håndtere ensomheten. Jeg har ikke tid til å spise med de andre. Dermed er jeg mye alene, sier han åpent.
14-15 timer om dagenKlokken 04.30 er han ute av køya for å klargjøre frokosten. Siden går det slag i slag. Både til lunsj og middag lager han fire ulike varmretter. I tillegg kommer salater og desserter. Nå koker kyllingen han skal servere som suppespesialiteten "Chicken Tinoca"
— Jeg jobber 14-15 timer hver dag. Men jeg klarer meg, jeg er ikke ny i gamet, sier han.
Sumagui lever for familien. Kone og tre barn venter der hjemme.
— De trenger penger for å gjennomføre skole. Det er hardt arbeid. Jeg drikker lite, og røyker ikke i det hele tatt. Noen ganger skrur jeg på radioen og synger og danser for meg selv. Jeg visste ikke at det var wi-fi her, så jeg har ikke med laptop, men jeg snakker med kona på mobilen innimellom.
— Inkludert overtiden er månedslønna 2.800 dollar. Drømmen min er å kunne ta meg av familien, og kjøpe til dem det de trenger, sier han.
Da nordmennene forsvant
På vaktrommet tar kapteinen kaffe og en neve melkepulver og sukkerbiter i. Jørgensen forteller om "krigen", som førte til at nordmennene ble byttet ut og skipene flagget ut.
— Når lønna til sjøfolkene er så høy at den lammer trafikken, da skyter sjøfolkene seg selv i foten. Jeg hørte at en norsk matros fikk rundt 40.000 kroner utbetalt i måneden, om han var i sjøen eller hjemme på land. En kaptein hadde rundt 50.000. De gikk fire uker på og fire uker av. Det var en skikkelig fight fra 2009 til rundt 2011. Jeg har eposter, hvor norske sjømenn anklager oss for å drive bananrepublikk. Det var like før skipene ble stoppet av de norske sjømannsforeningene på det verste.
Men også det færøyske offisersforbundet har begynt å se på lønnsforskjellene mellom nordmenn og dem selv. Unge færøyværinger forsvinner til den godt lønnede oljesektoren.
— Jeg har utbetalt 33.000 danske kroner i måneden, men jeg har ingen pensjonsavtale. Jeg må forvente å leve av folketrygden, som kanskje gir rundt 4500 kroner i måneden. Det er klart vi er vesentlig billigere. Nor Lines har gått med store underskudd, men nå tror jeg det går litt bedre, sier Jørgensen.
- Altfor lenge
På dekk heiser båtsmann Àrni Lervig opp en spesiell, 20 tonn tung kjøretøy-ramme. Han og matrosene tipper den skal trekke fly et sted. De puster frostrøyk ut av åpninger på store hodeplagg. De ligner mer på brannmannskaper enn på sjømenn. Nå kommer Lervig inn i vaktrommet. Han trekker av seg de varme arbeidsklærne— Filippinerne har dårlige kontrakter. Seks måneder ute er altfor lenge. Vi lever da tross alt i 2013, sier Lervig.
Han er sliten etter en lang dag på dekk på Knäppeskjæret. Klokka er snart 19. Nå skal han ha middag. Så skal skipet snus, slik at en hjullaster og kranbil kan kjøres på, og en gravemaskin kjøres inn på roro-rampen.
Karaoke
Sent om kvelden er jobben gjort. Lervig tørner inn. I messa kobler Galicha karaokeanlegget på tv-en i messa, og synger noen amerikanske, søte sanger. Stuerten følger opp med en følsom utgave av Delilah. Så tørner også Galicha inn.
Ved midnatt går ferden ut Oslofjorden, gjennom gnistrende januarkulde ned til Fredrikstad. Her losses over 800 tonn, så lastes 1200 tonn på Industrikaia på Øra i Østerelva. Sent om kvelden bærer det over Oslofjorden og inn til Larvik. I vinternatten kaster matrosene trossene.
Neste formiddag anløper M/S "Tananger" vestre havn i Kristiansand, og legger til ved Nor Lines' lager ved siden av Kilden. Eikestavene fra sørlandske skoger pløyet en gang verdenshavene. Nå er eika kulturell kapital og pynter konsertfasaden.
Mens mannskapet laster og losser i nesten alle havner, er der her kun skandinavisk-talende arbeidere som skal losse og laste, på grunn av sikkerhetsbestemmelser. Kapteinen forbanner påleggene fra Arbeidstilsynet, som ifølge ham og Nor Lines fører til treg lasting og lossing, og mer skader på godset.
— Vi har mest skader i Kristiansand og Tromsø, som håndhever disse reglene. Det er nesten rasisme, sier kaptein Jørgensen.
Førstestyrmann Galicha går til lugaren for å skype med kona og sove. Annenstyrmann Reynaldo Malubay tar på seg varmt tøy og går ut. Hjemme har han to gutter på ti og elleve år. Kona er nyresyk, så han bruker en tredel av hyra til hennes dialyser.
— Jeg har parkert drømmen min, sier Malubay.
På trailerdekket forklarer han kristiansanderne hvilke paller som skal hvor, og gir dem nøklene til gaffeltruckene. Omsider starter arbeidet.
Nede i motoren
Ned leiderne til maskinrommet øker lukten av smøreolje og diesel på linje med hamringen fra motorene. Mak-motoren har nær 4000 hestekrefter, og ble satt inn i fjor. Den går på tungolje, som varmes opp til godt over 100 grader før den sprøytes inn i de seks sylindrene.
Førstemaskinist Jonathan D. Depalubos (56) har seilt fem år på skuta. Han sier arbeidet er hardt, fordi skuta er gammel og utstyret så som så. Han jobber sekstimers skift, tolv timer om dagen, sju dager i uka. I motsetning til de andre filippinerne jobber han seks måneder på og seks måneder av. Dermed har han inntekt fra sjøen bare halve året. Resten av tiden sper han på med grønnsakssalg og småbutikker hjemme i Manila. Der har han også fire barn og en kone å forsørge.
— Jeg elsker kona mi, sier han.
Han går til lunsj. Motormannen Romeo S. Caraig blir igjen. Kontrakten hans gikk egentlig ut for en uke siden. Nå verker han etter å komme hjem til kone og tre sønner på fem, 13 og 15 år. Hjemme i Bacolod har familien en tobakksgård de pusler med. Selv har han også en liten sukkerrørsgård. Den er drømmen hans. Mens han har vært ute det siste halvåret, er åkeren både høstet, og nye planter plantet.
Fra bunnen av en færøysk båt i en kald, norsk havn, forteller han hva han vil:
— Jeg vil hjem og gjødsle sukkerrørene.