Dette er et sårt tema, og jeg er klar over at man først og fremst skal tenke at man er heldig om man kan få barn, og at graviditeten og fødsel går så normalt som mulig. Men vi skal helst ikke prate eller tenke noe særlig på kroppen vår etter fødsel. Man skal ha alt fokus på barnet, nå kommer man selv i andre rekke. Er du opptatt av kropp, så er du egoistisk. Det er i hvert fall slik jeg til tider har følt det.
Jeg er enig i at barnet kommer først, men vi mødre kommer som en god nummer to. Og det er viktig at vi tenker på oss selv samtidig, vi skal jo ha det bra vi også. Plutselig står man der i det som kjennes som en fremmed kropp, som gjerne er mørbanket etter en vanvittig stor og utrolig jobb. Og jeg vil tro at jeg ikke er den eneste som merket at jeg ganske kjapt lengtet etter å føle meg litt mer som meg selv igjen etter å ha delt kroppen min med en annen i åtte måneder (hun kom i full fart fire uker for tidlig).
Så er det slik at ikke alle automatisk kommer tilbake i form fire dager etter fødsel, selv om noen gjør det. Til tross for at man er flink til å trene og spise relativt fornuftig under graviditeten. For det gjorde jeg. Ja, jeg koste meg litt ekstra, spesielt den siste tiden da jeg ble nødt til å vugge rundt hjemme grunnet bekkenløsning. Da ble det gøy å bake litt av og til, for å fylle dagene ettersom jeg ikke kom meg ut av huset. Det ble ikke boller og fest hver dag, men litt mer enn hva som ellers er normalt her i hus. Men jeg trente nesten daglig med øvelser tilpasset meg og min form, og spiste ellers sunn og næringsrik mat.
Alle fortalte meg at jeg kom til å få det så enkelt med å komme i form igjen etter fødsel, «du som trener så mye, og du har så liten mage! Det blir ikke noe problem for deg.» Så jeg var ganske optimistisk for tiden etter graviditeten, jeg skulle bli kvitt babyvekten kjapt som bare det.
Realiteten var imidlertid en helt annen enn hva jeg hadde tenkt. Etter fødselen var jeg raskt i gang med å spise som normalt igjen, men de som har hatt små barn vet at du ikke alltid kan spise når du er sulten. Så med litt variabelt spisemønster og lite søvn, samt lite fysisk aktivitet, skjedde det ikke mye med vekta. Her må jeg presisere at vekt aldri har vært spesielt viktig for meg, så jeg veide meg heller ikke noe særlig i starten. Men da jeg gikk på vekta tre måneder etter fødsel og den viste at jeg fortsatt veide nesten ti kilo mer enn normalt, da skal jeg innrømme jeg reiv meg i ammehåret.
Jeg skaffet meg en online coach i håp om at et kostholdsopplegg samt treningsprogram med oppfølging ville gjøre susen. Det var harde økter og et strengere kosthold enn hva jeg var vant til, men jeg gjennomførte så godt det lot seg gjøre. Jeg gikk utallige mil med vogn og hund, trente hjemme i stua og i studio. Men jeg blir fort lei av å gå tur, spesielt når det er hver eneste dag. Motivasjonen døde, og jeg måtte stoppe opp litt. Ingen tvil om at det ville fungert om jeg fulgte det slavisk, men jeg begynte å kjede meg, og da er det viktig å gjøre noen endringer. Jeg tok med meg noen kostholdstips videre, men startet å trene mer etter lyst, ikke fordi jeg måtte gjennomføre en plan.
Nå, nesten åtte måneder etter fødsel, ligger vekta fortsatt noen gode kilo over normalen. De plager meg ikke så mye lenger. Men jeg passer fortsatt ikke alt tøyet mitt, og det er nok det som er mest frustrerende. Samtidig har jeg innsett at for min kropp vil det ta lengre tid å komme seg, og det må jeg bare slå meg til ro med.
Det som derimot har vært veldig gøy er at jeg har blitt sterkere nå enn før graviditeten, som igjen har gjort at fokuset mitt har flyttet seg fra å «komme i form» til nå å ville bli enda sterkere. Jeg har slått personlige rekorder i tunge øvelser jeg har hatt totalt stagnasjon i tidligere. Det er ingen hemmelighet at om man stresser for å gå ned i vekt/fettprosent, så vil det ofte bare bli vanskeligere. Nå som jeg slapper mer av og heller tenker på å slå rekorder på trening, så responderer kroppen min langt bedre. Det går sakte, men det går fremover. Og DET motiverer meg!
Jeg vet noen vil rynke litt på nesen av det jeg skriver, for jeg ser relativt lik ut i manges øyne som før jeg ble gravid. Og man skal fokusere på hva man har fått igjen for at kroppen er litt større enn før, et nydelig lite tilskudd i familien. For oppi det hele så «er det bare en kropp!». Men samtidig vil jeg påpeke at før man retter en pekefinger, så er det viktig at man føler seg vel, om man har fått barn eller ei. Det er det dette innlegget bunner i. Har man det bra med seg selv, vil man ha mer å gi til sitt barn og folk rundt seg.