Det kan virke utidig, dette maset om å vise reiseregninger. Hvor mye en lunsj har kostet, kan da ikke være det viktigste her i verden? Ikke betyr det noe på bunnlinjen heller.

Nei, det gjør ikke det. Men i det øyeblikket noen ber om å få se en reiseregning, er det bare å legge det frem. Og så får eventuelle personopplysninger og forretningshemmeligheter sladdes, slik man forvalter informasjonsplikten i det offentlige.

Verre er det ikke. Og da er det nesten uforståelig hvordan det vris og vrenges, forsinkes og argumenteres, pakkes inn og dekkes bak prinsipper og formaliteter, bare for å unngå å imøtekomme ønsket fra VG om full åpenhet. De seigpiner seg selv, idrettslederne, bare for å unngå å fortelle.

De burde ha skjønt og visst

Når man ser hvordan toppene i NIF og NFF har opptrådt under press, så er det nesten så man synes synd på dem. Men det er det naturligvis ingen grunn til.

NFF-styret burde ha skjønt at lønnsnivået til spesielt generalsekretær og toppfotballsjef en gang ville komme ut i offentligheten, og at det ville vekke rabalder.

Aftenpostens sportskommentator, Ola Bernhus.

NFF-ledelsen burde på samme måte ha skjønt at det generelle lønnsnivået oppe i kontorene på Ullevaal (rundt 15 medarbeidere med millionlønn, i tillegg til et ubegripelig antall med sjeftitler) ville provosere dem som jobber på nede på gresset i Fotball-Norge. Den nye idrettspresidenten burde ha forstått, ikke minst etter å ha opplevd bråket rundt Sotsji-OL og bruk av konsulentene i First House, at åpenhet er ikke noe man bør tvinges til. Det er noe man selv må praktisere.

Idrettspresidenten burde begripe at det angår folk hva idretten bruker pengene på, når 87 prosent av midlene kommer fra det offentlige.

Og horden av kommunikasjonsrådgivere som de forskjellige idrettsforbundene har ansatt, bør kjenne oss journalister såpass at vi ikke gir oss når vi forstår at noen vil prøve å holde opplysninger hemmelige. Da må det ligge noe bak, da blir mediene skumle.

Det er jo helt greit

De fleste, både journalister og andre, synes det er greit at idrettspresident Tom Tvedt flyr til Singapore på business class, den digre mannen på 197 cm. Det er like greit at det blir overnattet på gode hoteller, og at det spanderes en staut lunsj på 4.000 kroner på mennesker fotballens generalsekretær er i møter med.

I det hele tatt – det er antakelig helt greit alt det NIFs og NFFs toppfolk driver med. Det er til idrettens beste, naturligvis er det det.

De er åpenbart ikke like vel bevandret når det gjelder saks— og personalbehandling. Og her har antakelig NFF spesielt mye å lære.

De hadde en god sak da Drillo gikk av som landslagstrener, men endte i skammekroken. Nå sitter de der igjen, bare fordi de ikke forsto informasjonsfagets første bud.

Folk som får vite, blir det sjelden bråk med. Det er hemmeligholdet som skaper problemer, ikke det man holder hemmelig.

Hør siste episode av Aftenpodden Sport og få med deg en elleville historien om da Lars Tjærnås havnet i masseslagsmål: