Boken «Den store dopingbløffen», som utkom torsdag, har skapt bølger i norsk idrett.

I boken skriver Mads Drange, tidligere avdelingsleder i Antidoping Norge, at han er overbevist om at norske idrettsutøvere har dopet seg

«Vi satt altså på informasjon om både eldre og fremdeles aktive utøvere som mest sannsynlig dopet seg i dag, eller hadde dopet seg tidligere, men informasjonen var av en slik karakter at det var umulig å ta den videre på noen annen måte enn å intensivere testingen» , heter det i boken.

— En utfordring å mistenkeliggjøre

Flere idrettsprofiler, blant andre langrennsløper Eldar Rønning, har reagert på måten et mistenkelighetens slør blir kastet over mange på.

- Hva tenker du om at det du skriver i boken kaster mistanke over mange utøvere? Er det et problem for deg?

— Ja, det var en utfordring og noe jeg tenkte over om jeg skulle ta med. Jeg har ingen problemer med å skjønne det. Men jeg synes det var viktig å illustrere det at når testsystemene ikke fungerer så får det også konsekvenser i Norge. Det er få som faktisk doper seg i Norge, og det kan jeg si med en viss tyngde da jeg har fulgt med på blodverdiene deres i mange år, sier Drange til aftenposten.no.

Han fortsetter:

— Men det viktigste er det at når de som ønsker å slippe unna kan gjøre det såpass lett i Norge, kan man tenke seg hvordan det er i resten av verden. Det er motivet mitt for å ta det med. Men jeg skjønner at jeg får det spørsmålet, men mener topputøverne får vite hvordan systemet er. Jeg tror de først da vil begynne å stille krav til idrettene sine og at det er slik testarbeidet kan bli bedre på sikt.

Ber utøvere stille krav

Han håper topputøvere slik kan bli katalysatorer for fremgang for antidopingarbeidet.

— Alle de som er rene regner med at systemet fungerer. De som jukser vet at de slipper unna. Derfor ønsker jeg å fortelle alle de rene utøverne om at systemene ikke er gode nok. Jeg tror at hvis de hadde visst hvor dårlig det var og hvor lett det er å slippe unna, ville de aldri ha akseptert det. Da ville de stilt større krav til sine særforbund og sine ledere, og det er det jeg håper å oppnå med denne boken. Det er ikke for å henge ut utøvere, bedyrer Drange.

- Hvorfor følges ikke påstandene av noen eksempler på utøvere eller idrett?

— Det er fordi det ikke handler om enkeltpersoner, det handler om systemene. Det er systemet jeg er på jakt etter, systemet som svikter. Der er boken om politiet og ikke om røverne, sier Drange.

Da Norge i 2009 hadde fått på plass et dopinglaboratorium som kunne gjøre blodanalyser og blodprofiler kunne brukes som bevis i dopingsaker, endret adferden til utøverne under mistanke seg.

«Adferden til flere av de mistenkte endret seg. Noen sluttet nok å dope seg, mens andre nå stort sett alltid lå under den variasjonen som skulle til for å kjøre en sak», skriver Drange.

Han håper debatten kan gå videre fra en heksejakt på enkeltutøvere.

— Dette er en liten passasje i boken, og jeg har ikke lyst til å skape mer som kan hjelpe til å identifisere hvem det gjelder, for det er ikke poenget. Poenget er at de slapp unna fordi det internasjonale antidopingarbeidet ikke er kommet lenger, og de som taper på det er de som er rene, fastslår Drange.

- Det finnes håp

Drange jobbet i Antidoping Norge i seks år, både som dopingkontrollør, forskingsrådgiver og avdelingsleder.

Ettersom han fikk et større innblikk i antidopingarbeidet, ble han etter hvert desillusjonert. Han kaller ressursene som settes av til arbeidet for «meningsløst» lite og at det er «urealistisk» at man skal kunne drive et effektivt antidopingarbeid med så små ressurser.

Han anser seg for å være ferdig med dopingkampen.

- Er kampen mot doping helt håpløs?

— Det finnes håp om man vil. Det er ikke det at det er umulig, men man må ville det. Og med å ville det må man sette av ressurser. Hvis det skjer, er det mulig. Det er opp til den internasjonale idretten å ta de grepene som skal til, sier Mads Drange.