Men det virker jo — kanskje bør jeg tenke meg om en gang til, neste gang jeg kritiserer pressen. Omdal har lagt et nytt punkt til Vær Varsom-plakaten: Vær varsom med å utfordre presseetikken - vi slår fryktelig tilbake.

Selvmordsveileder

VVP og Presseforbundets selvmordsveileder handler dels om å vise diskresjon og hensyn overfor et fortvilet enkeltmenneske. Men like viktig er erkjennelsen av at medieomtale av selvmord kan bidra til at andre selvmordsutsatte mennesker kan bli påvirket til å omsette selvmordstanker til konkret handling. Det presseetiske regelverket gir inntrykk av at mediene har forpliktet seg på dette: Å forebygge selvmord, og i

hvert fall ikke legge til rette for det eller påvirke mennesker til å ta sitt liv. Det er intet i VVPs punkt 4.9 (vær varsom ved omtale av selvmord) eller Presseforbundets veileder om selvmord som tilsier at assisterte selvmord skal behandles annerledes enn vanlige selvmord. Forfatteren av veilederen, Redaktørforeningens Reidun Kjelling Nybø, har da også ytret at assistert selvmord er også selvmord.

Pressens plakat heter ikke Vær skråsikker eller Balanser på kanten-plakaten. Varsomhet innebærer å være forsiktig med å teste grensene for det forsvarlige. Vi vet at selvmordsforsøk ikke oppstår i et vakuum. Vi har forskningsmessig godt belegg for å si: Inntrykk utenfra og omgivelsenes holdning kan bidra til at selvmord framstår som en praktisk gjennomførbar og sosialt akseptert løsning på en fortvilet og håpløs livssituasjon. Det er ikke varsomhet, dersom mediene beskriver assisterte selvmord på en så detaljert måte som Brennpunkt gjør i denne dokumentaren. Det er uvørent. For meg som lege er det åpenbart at denne filmen kan vise andre selvmordsutsatte hvordan de skal gå fram for å få begått selvmord i Sveits, i trygge omgivelser og under oppsyn av en omsorgsfull lege.

Undertrykke debatten?

Omdal antyder at jeg ønsker å undertrykke debatten om aktiv dødshjelp. Det blir meningsløst — jeg har de siste årene skrevet tallrike kronikker og avisinnlegg som har lagt fram helseprofesjonenes syn, og oppfordret til debatt. Men hvis man skal vise et menneske begå selvmord for åpent kamera - publisere et fortvilet menneskes siste timer - da bør det i det minste rettferdiggjøres gjennom at det bringer samfunnsdebatten framover. Det gjør ikke Brennpunkt-dokumentaren, fordi den gir en ensidig framstilling og unnlater å slippe til kritiske røster og vektige innvendinger. Det er nettopp det halvgjorte i Brennpunkts framstilling jeg kritiserer, Omdal.

Mange, både fra pressens side og blant folk flest, mener det er forskjell på vanlig selvmord og assistert selvmord. At det gjelder egne regler for om det er akseptabelt å bidra til - og publisere - selvmord dersom det skjer under vignetten aktiv dødshjelp. Foreningen Retten til en Verdig Dødhar besluttet å bruke begrepet selvbestemt livsavslutning i stedet for aktiv dødshjelp: De innfører en eufemisme for å gjøre en omstridt handling mer spiselig, i stedet for å diskutere sakens realiteter. Faktum er at er Siv Tove Pedersen tok sitt liv, slik 5-600 andre nordmenn gjør hvert år. Hennes motivasjon ligner til forveksling det som driver andre selvmordspasienter: Ensomhet, håpløshetsfølelse, rusproblematikk, fysisk sykdom og funksjonssvikt, og opplevelse av selvmord i nær familie.

Kjernen i dødshjelpsdebatten

Rogaland ble for noen år siden rystet av selvmordet til en ung jente fra emo-miljøet, som fikk hjelp av to venner til å ta sitt liv. Sett at ungdommene hadde filmet selvmordet - ville Omdal publisert videoen? Hvis nei - hvorfor ikke? Hvilke kriterier skal journalistene - eller legene, eller myndighetene - legge til grunn, når vi avgjør hvilke selvmord som skal aksepteres, assisteres og publiseres? Dette er kjernen i dødshjelpsdebatten.