I en kronikk i Dagens Nyhetertar den bejublede forfatteren et sterkt oppgjør med Sverige, landet han flyttet til for 13 år siden, skriver Aftenposten.
Igårsdagens intervju med den engelske avisen The Guardianer Karl Ove Knausgård sterkt kritisk til Norges planer om oljeutvinning i Arktisk.
I dagens innlegg handler det svenskene som han kaller cykloper, altså enøyde kjemper kjent fra gresk mytologi.
«Cyklopene vil ikke vite av de deler av virkeligheten som ikke er slik de anser at den bør være. Cyklopenes statsminister kallte for ikke så lenge siden et legitimt parti, innvalgt i riksdagen, for et nyfascistisk parti. Alle vet at det ikke stemmer, men det spiller ingen rolle for om de har en annen mening om i et følsom spørsmål, så er de fascister», skriver Knausgård i et ellers ganske skarpt innlegg.
Sammenligner Knausgård med Behring Breivik
Han beskriver hvordan han har blitt kalt kvinnehater og pedofil av «cyklopene», samt blitt sammenlignet med Anders Behring Breiviki denne teksten av Maria Sveland. Sisntevnte har Knausgård for øvrig selvanalysert som homofil og deprimert. Han forteller også om hvordan en «cyklop» har kalt ham nazist. «Nazistene forsøkte å utrydde et helt folkeslag, og brente millioner av jøder i ovner. Mange cykloper har skrevet at jeg er misogyn, altså kvinnehater.»
I teksten stiller Knausgård seg uforstående til disse sammenligningene, og peker på sinnet og redselen svenskene/cyklopene har skapt overfor temaer som kjønn og innvandring. Selv føler han seg så mistilpass at han har begynt å fundere på om han — slik svenskene sier - er en «litterær pedofil, latent homoseksuell nazistisk massemorder».
Knausgård mener svenske forfattere er skremt til taushet
Den lange teksten tar videre for seg hvordan det umoralske i litteraturen hans forvirrer svenskene, og at de derfor har begynt å kaste sten. Knausgård viser også til at svenske forfattere som forstår hva litteratur er, blir redde for å uttale segog at det har gjort nesten alle svenske forfattere tause.
Over flere avsnitt forklarer Knausgård videre hva hans mål med bøkene er, blant annet å utforske flere sider av den menneskelige identitet. Han vier mye plass til forklaringen om hvorfor han valgte å skrive om en lærer som forelsker seg i en 13-åring, og skriver blant annet:
«Jeg visste meget godt hva jeg gjorde og i to uker led jeg alle helvetes kvaler, kunne jeg skrive om dette, var det ikke spekulativt, var det ikke et tabu som alle skulle tro at jeg selv motsatte meg? (...) Det å skrive en roman om en hendelse er ikke det samme som å forsvare den hendelsen,» skriver Knausgård.
Nazismen hadde ifølge Knausgård noe vakkert i seg
Ifølge Knausgård kan forholdet han beskriver, også leses opp mot samfunnet og samtiden. Han skriver at en litteraturanmelder gjerne må gi tekstene den konteksten de søker, men at de ikke kan fortelle hva tekstene ikke får søke etter. For å illustrere hva han mener skriver Knausgård:
«Om en roman søker det vakre i nazismen kan kritikken si at nazismen ikke er vakker, men den kan ikke si at romanen ikke skal søke det vakre i den,» skriver forfatteren og slår fast at det selvsagt var noe vakkert ved nazismen. Ellers ville ikke folk ha latt seg forføre.
Mot slutten går Knausgård hardt ut mot svenske aviser og kaller dem litteraturfiendtlige. Det er avisenes skyld at litteraturen ikke er fri fordi «moralen står over litteraturen, och ideologien står over moralen». Han knytter svenske forfatteres fullstendige fravær fra den offentlige debatten til den moraliseringen, og deretter til det at han selv har blitt kalt pedofil. Knausgård minner om at hans egne barn nå er store nok til å lese og forstå hva som står i avisene. Og skriver avslutningsvis at han gruer seg til spørsmålet «Pappa, er du pedofil?»