Helenes søster , Charlie, dør etter å ha falt ned fra en balkong. Politiet tror det er selvmord. Det tror Helene også, helt til hun begynner å gå gjennom søsterens ting. Da søstrene var små, forsvant moren deres, Ing-Marie, i Argentina. Det forsonet aldri den opprørske Charlie seg med. Det gjorde Helene, men søsterens død får henne til å rippe opp i gamle sår. Det ender opp med at Helene ikke bare etterforsker ett mysterium, men to. Ingen vei tilbake er ikke bare en drivende og spennende kriminalroman. Det er også en beretning om det grusomme diktaturet i Argentina fra 1976— 1982. Forfatteren klarer å flette inn en fiktiv historie i en faktisk begivenhet på en mesterlig måte. Hun får en helt utrolig situasjon til å virke helt troverdig. Her er det ingen karikerte kriminalromankarakterer. Tove Alsterdahl har skapt et originalt plott, og nærmer seg nok mer en thriller enn en kriminalroman.
Forfatteren bruker en fortellerstil med vekslende perspektiver. Vi følger Ing-Marie i Argentina 1978, Helene i Sverige 2014, og en alkoholiker som bare går under navnet Ridderen. Denne stilen kan fort bli rotete, men Alstedal mestrer den perfekt. I små drypp danner det seg et mønster, og leseren danner seg gradvis et bilde av hvordan det hele henger sammen. Hele tiden får leseren akkurat nok til å rive opp neste side, så neste, og neste. Slutten får det til å gå kaldt nedover ryggen.
Samtidig er kontrastene et spennende element. Rotløse Ing-Marie som forlater barna sine for å dra til farlige Argentina. Den ordentlige arkitekten Helene som lever middelklassedrømmen i trygge Sverige. Kontrasten mellom introduksjonen av den perfekte Helene som har brutt alle bånd med familien, og den Helene vi møter når fasaden sprekker, gir også et bilde av en karakter som utvikler seg i møte med tøffe hendelser.
Tross et par skrivefeil i oversettelsen, er dette absolutt en kriminalroman som er verdt å lese. Dette er faktisk en av de bedre jeg har lest på lenge. Løp og les!