Sven Egil Omdal

Tom Jensen er trøtt. Han er så inderlig trøtt. Onsdag beskrev han i avisen han redigerer akkurat hvor trøtt han er: Jeg er trøtt av terror. Trøtt av frykten for terror. Trøtt av trusselen om terror. Trøtt av debatten om terror, selv om jeg i dagevis nesten ikke har gjort noe annet enn å debattere terror. Eller kanskje derfor … Jeg er trøtt av terror. Det har vart i snart 14 år nå.

Bomben i Bologna

Bare 14 år? Var det i 2001 alt startet? Ble Tom Jensen ikke det minste sliten av IRAs og ETAs bomber før den tid? Kjente han ikke et snev av lede over drapene til Brigate Rosse og Rote Armee Fraktion? Følte han ikke noe energitap etter bomben i Bologna som drepte 85, eller den i Oklahoma, som tok livet av 186, mange av dem små barn?

Men terror er ikke et arabisk ord. Det er fransk.

Tom Jensen er ikke alene. Det er samme tankegang som ligger bak når hans kollega i Jyllands-Posten skriver at vi ikke lenger skal krype i skjul bak hendervridende pseudososiologiske forklaringer på, eller relativiseringer av, terroren i Europa. Vi skal erkjenne de ideologiske, voldelige og mobiliserende krefter som finnes i islamismen. Redaktørene på den danske høyresiden ser ut til å slutte seg til Carl I. Hagens observasjon fra 2005 om at riktignok er ikke alle muslimer terrorister, men alle terrorister er muslimer.

Men terror er ikke et arabisk ord. Det er fransk. Den franske revolusjon ga oss ikke bare opplysningstiden og ytringsfriheten, den ga oss også terroren. 225 år senere vet vi likevel ikke hvordan vi skal skille terror fra annen vold. Hvorfor er noen drap kriminelle og registreres med sukk og juridisk rutine, mens andre er terroristiske og utløser tung alarm helt til topps i samfunnet? Hvem er det som bestemmer hvilken kategori volden skal plasseres i?

Tre muslimer skutt

Fire dager før tragedien i København, ble tre unge muslimer skutt av en ateist i Chapel Hill i Nord-Carolina. Det tok tre dager før president Obama beklaget hendelsen, og da kalte han den for brutale og

statsminister Helle Thorning-Schmidt Foto: Michael Probst

skandaløse drap. Det tok bare timer før han ringte statsminister Helle Thorning-Schmidt og lovet støtte i kampen mot alle som vil utfordre ytrings— og religionsfriheten. Terror i København, drap i Chapel Hill.

Det finnes ingen felles, internasjonal definisjon av terror-begrepet, derfor bruker vi ordet slik det passer makten. For tiden passer det makten i våre egne samfunn å late som om terror er noe bare muslimer driver med. Slik kunne NRK, Vårt Land, Aftenbladet og andre lage oppslag om at terroren kommer nærmere Norge, uten tanke for at den var her i fullt monn for tre år siden, og at mange ennå sørger og sliter. Derfor blir ikke brannbomber mot moskeer registrert som terror, mens skudd mot synagoger blir det. Terrorens formål er å skape frykt, men noens frykt er viktigere enn andres.

Tom Jensens trøtte observasjon er ekstremt viktig: Etter 2001 fikk ordet terror magisk kraft og sterk slagside. Etter 11. september er terror casus belli , grunn nok alene til å gå til krig. Ordet kan brukes til forsvar for de daglige ydmykelsene av millioner av flypassasjerer, til å gjerde inn havner selv i bortgjemte viker, til å overvåke all kommunikasjon, til å bryte rettsstatens prinsipper, til å innføre spesiallovgivning og hemmelige domstoler - og til å gjøre millioner av muslimer til potensielle trusler mot oss andre.

Det finnes ingen felles, internasjonal definisjon av terror-begrepet, derfor bruker vi ordet slik det passer makten.

Reell argumentasjon

Terror er blitt et fullmaktsord som legitimerer innføringen av et annet forhold mellom de styrende og de styrte, samtidig som det fjerner kravene til reell argumentasjon og åpne bevis. Når de hemmelige tjenester forteller oss at det foreligger en terrortrussel, blir hver lensmannsbetjent bevæpnet, og vi har ikke engang krav på å få vite hvorfor.

Men så er vel terror den største fare mot alt vi har kjært? Som Jyllands-Posten skriver: Vi er i en ny slags krig, og det er islamistene som er den nye fienden. Avisen gjør alle innvandrere fra Midtøsten og deres barn, til potensielle femtekolonnister. Politikerne som slapp dem inn blir ansvarlige. Ordet landssviker ligger og lurer mellom linjene i lederartikkelen.

Terrorisme et lite samfunnsproblem

Thomas Hegghammer, sjefforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, sier derimot til Klassekampen at terrorisme er et relativt lite samfunnsproblem. Det er mediedekningen og politikernes reaksjoner som skaper inntrykk av at trusselen er stor og overhengende.

Ekstreme islamister står bak mye av den - beskjedne - politisk eller ideologisk motiverte volden i Europa og USA de siste årene, men Europol sier at separatisme fortsatt er årsak til flere drap enn islamisme. I 2013, siste år det foreligger statistikk for, ble sju - 7 - drept i det EU regner som terrorangrep innenfor unionens grenser. Én var en eldre muslimsk mann, tre var ledere i Kurdistans forbudte arbeiderparti, PKK, to var medlemmer av det greske nazi-partiet Gyllent Daggry. Den siste var en britisk soldat som ble hakket i hjel av to muslimer. Hvilke av hendelsene har du hørt om?

Reuters, BBC og Al Jazeera ber sine journalister avstå fra å bruke ordet terror, og heller beskrive handlingene. Når begrepet har mistet sin generelle betydning og i hovedsak forstås som islamsk inspirert vold, bør også NRK, NTB og norske aviser gjøre det samme. Det fjerner ikke terroren å slutte å kalle den det, men det hjelper oss å forstå at vold og frykt springer fra flere kilder enn islamismen. Kanskje vil vi også lettere se hva vi blir fratatt av våre egne ledere, i terrorbekjempelsens navn.

Følg på twitter.com/svelle