En måke hyler mens den sirkler over dyreparken, og surikatene stuper i dekning. Stompa reiser seg opp på bakbeina, kikker, speider, gløtter. Så er det trygg bane igjen, og surikatene tusler tilbake på plassen i dyreparken.

Fra hånden: Surikaten Stompa er nå blitt så trygg at hun kan spise små larver fra hånden til dyrepasseren. Det tok lang tid å oppnå tillit, forteller dyrepasser Olav Åsland. Foto: Heida Gudmundsdottir

Lille Stompa tusler av gårde med en liten stump til hale. Den er til minne om den tøffe starten på livet hennes. Hun ble født i en dyrepark i Sverige for seks år siden. Her ble hun tidlig et mobbeoffer i flokken. Hennes egen søster bet av henne halen, og hun måtte skilles fra flokken.

Ble et mobbeoffer

— Hun satt i et rom for seg selv. Hun hadde blitt tatt skikkelig hardt av flokken, og ble et mobbeoffer, sier dyrepasser Olav Åsland.

Dyreparken i Kristiansand trengte en hunn-surikat til sin flokk, og fikk da oversendt Stompa fra Sverige. I starten var hun livredd.

Hun var så redd og utrygg da hun kom, stakkars.

Olav Åsland, dyrepasser

— Hun var så redd og utrygg da hun kom, stakkars. Hun hadde dårlig erfaring med det meste i livet.

Hun nektet å nærme seg dyrepasseren, og mens de andre surikatene kunne spise ut av hendene til dyrepasserne, holdt hun seg på god avstand.

Men så gikk det bedre og bedre. Den dagen hun turte seg helt bort til dyrepasser Olav Åsland, husker han godt. Det var rørende, syntes han.

Søte surikater: - Surikater ser ut som noen kosedyr, men de er noen tøffinger. De kan glefse og bite, derfor er jeg påpasselig med alltid å bruke rolige bevegelser, slik at de ikke skal bli skremt, forteller Åsland. Foto: Heida Gudmundsdottir

— I begynnelsen brukte vi mye tid på å opparbeide tillit og trygghet, og til slutt ville hun ta mat av hånden vår. Det var en stor følelse.

Siden fikk hun både mann og unger, og i dag er hun sjefen i flokken. En solskinnshistorie, sier dyrepasseren.

Er ingen kosedyr

Åsland går inn på surikatenes område, setter seg ned, og holder fram en boks med deilige og fristende larver. Mens de andre surikatene hiver seg over maten, står Stompa i bakgrunnen, på bakbeina, og speider, for å sørge for at flokken er trygg, at ingen rovdyr skal snike seg innpå dem mens de er opptatt med å spise.

Så kommer hun tuslende, sniffer, tar sats og setter forbeina opp mot boksen, gnafser i seg en larve. Hun smatter mens hun ser rundt seg. Hun lar seg klappe forsiktig på ryggen av dyrepasseren.

Surikat: Stompa er 11 år og veier i underkant av et kilo. Foto: Heida Gudmundsdottir

«Ååå!» utbryter publikummere som henger over gjerdet og kikker på de sjarmerende surikatene. Noen lar seg nok også lure av det skjønne utseendet.

Surikater ser ut som noen kosedyr, men de er noen tøffinger.

Olav Åsland, dyrepasser

— Surikater ser ut som noen kosedyr, men de er noen tøffinger. De kan glefse og bite, derfor er jeg påpasselig med alltid å bruke rolige bevegelser, slik at de ikke skal bli skremt og bite. Surikater er spesielle. De tåler bitt av giftslanger og skorpion, forteller Åsland.

Kommuniserer med ti lyder

Hvis surikaten blir angrepet, kan den finne på å begynne å grave i jorden for å skape en støvsky som forvirrer angriperen. De utrolig flinke til å grave - de kan grave sin egen vekt i jord på få sekunder.

— Når det flyr helikopter over dyreparken, er det krise i gjengen, sier Åsland.

De tror kanskje det er en kjempestor rovfugl, og surikatene flokker seg sammen, eller de gjemmer seg i de mange hulene og tunnelene som de har gravd ut i sanden. Surikatene har over ti ulike lyder som de bruker til å kommunisere med hverandre. De har blant annet et høyt varselsrop som vakten bruker når den vil at de andre i gruppa skal gjemme seg.