Maria Miclescu sitter utenfor Kiwi i Markensgate med koppen sin. God Helgs tolk hilser, spør om hun vil la seg intervjue, fortelle sin historie? Hun nikker etter en kort stund, det er greit, sier hun. Men det må bli seinere i dag. Nå jobber hun. Vi kan møtes klokka seks.
Klokka seks er vi tilbake. Og Maria sitter og venter på sitt faste gatehjørne. Hun reiser seg fra gata, i kaffekoppen teller hun 80 kroner.
— Kom. Bli med, sier hun, smiler, går raskt.
Hun er lett gjenkjennelig med et skadet øye, rødbrunt krøllete hår og et skaut. I seks år har hun tigget i Kristiansand, og delt året mellom byen Targu Jiu i Romania og gatene her. I perioder har hun bodd under Vesterveibrua, i perioder har familien hennes hatt leir andre steder i kommunen.
BarndommenDet går en bratt sti ned til bostedet under Vesterveien.
— Vær forsiktig. Ikke fall! roper hun, mens hun skritter ned.
Her er det et lite ildsted. Presenning over sovestedene. Stoler. Bord. Gryter. Klær. Det er ryddig. Flere kommer til, de vil høre hvorfor hun har med seg journalist. Maria ber oss sitte i en gammel sofa de har stående. Vi ber henne fortelle.
— Jeg har fem søstre, og jeg kommer fra en fattig familie. Under kommunisttiden måtte min far jobbe for kommunistene. Det var en tøff tid. Jeg har hatt en vanskelig oppvekst, uten muligheter til utdannelse.
Hennes mor hadde allerede tre barn da hun ble gravid med Maria. Barnet var ikke ønsket. Familien hadde ikke råd til flere.
— Min mor prøvde å ta abort, hun fikk hjelp av noen, de brukte en gammeldags metode, men det gikk ikke. Hun har alltid fortalt meg at det mislykkede abortforsøket er grunnen til at øyet mitt er slik det er i dag. Jeg ser nesten ingenting på det øyet, sier hun, og tar seg til det ødelagte, medfødte øyet.
— Min mor ble gravid to ganger etter at hun fikk meg, men hun prøvde ikke å ta abort flere ganger. Hun tenkte at det var en mening med det, og at det var Gud som ga henne disse barna.
VendepunktetRomfolket er Europas største etniske minoritet. Maria forteller at de bor ti stykker på to rom når hun er hjemme i Romania. Når hun er hjemme, bor hun sammen med foreldrene sine, og hennes egne barn, to gutter på ni og tolv år. Her bor også to av søstrene hennes med sine barn.
— I oppveksten dro vi rundt i telt, og tok småjobber. I dag handler det ikke om meg lenger, men om mine barn, og at de ikke skal ende opp som meg. Det er livet mitt.
— Hva drømte du om som barn?
— Jeg drømte om å ha alt. En plass å bo. Å få gå på skole. Det hadde jeg ikke mulighet til, siden vi var så mange hjemme. Ofte hadde vi ikke nok mat å spise.
Hun forteller om et vendepunkt i livet.
— Da jeg giftet meg, var jeg og mannen min forelsket. Vi var lykkelige - i alle fall i begynnelsen. Da jeg skulle ha barn, gledet vi oss veldig. Jeg håpte at barna skulle gå på skole, at de skulle få en jobb og kunne forsørge oss. At det skulle bli bedre tider.
GledenMaria Miclescu ble mor. Så ble hun stemor for mannens barn. Og så ste-bestemor. Men så ble hun skilt.
— Min mann ville ikke bo med meg, han sa at jeg ikke var fin å se på. Han fant seg en annen, en kvinne som var vakrere enn meg. Han forlot meg på grunn av det øyet, og jeg kan forstå det. Jeg blir sett ned på, på grunn av det. Tenk om jeg kunne ha jobbet et helt liv, og fått råd til en operasjon. Jeg er mye lei meg på grunn av at jeg ikke har en "ordentlig" familie, for at jeg er skilt. Men barna mine gir meg glede.
Hun bekymrer seg for den yngste generasjonen i familien. Stebarna hennes har allerede valgt livet som tiggere i Norge, selv om de også forsøker å skaffe jobb. Jobb står høyt på ønskelisten. Skolegang til hennes egne barn står øverst.
— Jeg dro til Norge fordi jeg har mange jeg må forsørge. Jeg hadde ingen mulighet til det der jeg kommer fra. Alt jeg tjener, sender jeg hjem. Og pengene jeg får fra å tigge, går til mat og medisiner. Min far har blitt alvorlig syk, og trenger hjelp. Jeg er den eneste som forsørger dem.
Maria har vært til og fra i Kristiansand i seks år. Hvor mye de andre medlemmene av familien har vært i Kristiansand, varierer en del. Men etter å ha reist i flere land, og sett utviklingen i Romania de siste årene, har familien bestemt seg. Hvis det er mulig, vil de bli i Kristiansand.
HatetMen de møter også motstand. 2885 mennesker har skrevet seg på Facebook-gruppa «Få tiggerne vekk fra Kristiansand». I fjor ble rumenerne under brua vekket midt på natta og truet med kniv. Sanitærbrakka har blitt angrepet. I fjor tente noen på alle eiendelene deres. Bare barnesko, soveposer og kjøkkenutstyr lå igjen i bålrestene. Med all denne motgangen, hvorfor kommer de tilbake?
— Vi har ikke andre muligheter. Det er fattigdommen som er grunnen til at vi kommer hit. Jeg har holdt på å gi opp flere ganger, for eksempel hvis vi ikke har hatt nok penger til mat. Da har vi lett i søpla til butikker, og prøvd å finne matrester der. Men nå har de hengt hengelås på containerne, så nå går ikke det lenger.
— Flere politikere vil lovforby organisert tigging. Hva da?
— Ja, det har jeg hørt. Det var noen som forklarte det til oss. Det er politikerne som bestemmer, men det er viktig å finne en løsning i stedet. En jobb for eksempel? De kan ikke la oss dø. Vi vil ikke lage problemer, men det må finnes en annen mulighet enn å forby tigging. Jeg orker ikke å reise hjem til Romania. Da tar jeg heller livet mitt.
Etter flere år begynner folk å kjenne henne igjen i Kristiansand. Noen hilser.
— Jeg føler at det har endret seg til det bedre. Før måtte vi vaske oss og klærne våre på toalettet på busstasjonen. Nå har vi fått toalett og dusj. Og i vinter fikk vi sove hos Filadelfia. Vi er ikke vant til å få respekt. Vi som er sigøynere er vant til å bli sett ned på - også i Romania, forteller hun.
KriminalitetenNoen av de rumenske tiggerne har blitt tatt for besittelse av narkotiske piller. Ikke Maria. Hun er lei av at alle tror at samtlige av de rumenske tiggerne er kriminelle.
— Noen rumenere gjør dumme ting. Men ikke alle. Vi som har bodd under brua i mange år, gjør ikke sånt. Vi godtar det ikke. Noen rumenere later som om de er fattige uten å være det, og driver med mye rart. De ødelegger mye for oss. Rumenere er forskjellige.
— I forfjor ble en ung mann dømt for voldtekt. Han bodde under brua.
— Ja, det stemmer. Det er sant. Han var ung. Politiet arresterte ham, og jeg har aldri sett ham siden.
— Noen mener tigging bare er et skalkeskjul for kriminalitet. Hva tenker du om det?
— Nei, det stemmer ikke. Noen rumenere svindler eller stjeler, men det gjør ikke vi. De som gjør straffbare handlinger, blir straffet. Ikke tenk at alle rumenere er like. Vi er like ulike som de som bor i Norge. Tenk på den gale nordmannen som drepte nesten 100 ungdommer i Oslo. Selv om han gjorde det, betyr ikke det at alle nordmenn er som ham. I Romania finnes det alle mulige slags folk, snille og slemme, akkurat som her.
Folk i Kristiansand er veldig snille, sier hun videre.
— Jeg må takke dem. Uten dem hadde vi dødd for lenge siden, det er jeg sikker på. For oss er det godt å være her. Jeg vil ha jobb, gjerne som vaskedame, hva som helst, jeg kan gjøre absolutt alt, så lenge jeg ikke trenger en utdannelse for å utføre jobben.
Gjengen på ti-femten personer blir under brua til det blir for kaldt. Til desember kanskje. Hun har sovet utendørs i minusgrader før.
Meningen— Hva gir deg mening med livet?
— Å jobbe. Jeg ønsker at barna mine skal få et bedre liv, slik at de ikke ender opp som meg. Jeg liker ikke å tigge, men jeg føler ikke at jeg har noe valg. Det er bedre å tigge, enn å stjele, så det er bedre slik. De som vil gi, kan gi. De som ikke vil, gir ikke. Folk står fritt til å gjøre det de vil.
— Hvordan blir du behandlet på gata?
— Noen spytter på oss, andre kysser oss. Noen gir oss mat og penger. I går kom det noen snille mennesker og ga oss boller under brua. Men i helgene kan folk være slemme, de kan banne og spytte mot oss. Da trekker vi oss litt vekk fra gata. Du vet, til og med Gud viker fra et fullt menneske.
Hun forteller at det går inn på henne, når hun merker at noen ikke vil henne vel.
— Av og til føler jeg at alle hater oss. Det er en vond følelse. Jeg tenker på Gud, han vet alt, hvem som respekterer andre og de som ikke gjør det.
— Føler du deg utrygg?
— Av og til kan jeg bli redd. Men som regel har vi det veldig fint under brua. Ingen forstyrrer oss. Vi har dusj og toalett i nærheten. Vi har det ikke bedre hjemme i Romania. Vi forventer ikke luksus, og er veldig takknemlig for sånn vi har det her.
PengeneHver morning våkner Maria klokka åtte. Hun står opp, steller seg på toalettet. Så går hun til Narvesen i byen, og kjøper en kaffe hvis hun har penger nok. Så setter hun seg ned for å tigge. De aller fleste går rett forbi. Etter opptil sju, åtte timer på asfalten, sittende oppå en ryggsekk for å gjøre underlaget mykere, reiser hun seg. Så går hun på butikken med pengene hun har tjent. Tilbake under brua lager de mat, gjerne over ildstedet. Om kvelden sitter de og prater rundt ilden.
— Dette har vært en dårlig uke. Det har vært mye valgkampanjer her, så gatene har vært fulle av politikere, og vi har blitt usynlige. Vi har fått blomster av dem, men ingen penger. På en god dag en vanlig uke tjener jeg 100-150 kroner. Denne uka har vært dårlig. Vi håper på bedre dager.
Etter en helg dag med tigging, skal hun handle. Inne på Kiwi vet hun akkurat hva hun skal ha. Hun går fort mellom reolene. Et brød til sju kroner. Og tunfisk på boks. Den aller billigste.
— Det er alt. Handling går kjapt når man har lite penger, sier hun.
Og ler så høyt at andre kunder snur seg.
BeskrivelseneDen ortodokse presten, Christoforos Schuff, kjenner Maria og familien hennes. Han beskriver henne med ett ord:
— Standhaftig.
— Hun har vært her lengst, til tross for oppturer og nedturer. Hun har vært i arbeid gjennom oss i flere omganger, vist god arbeidsvilje og innsats, sier han.
Offiser Kari Klingsheim hos Frelsesarmeen i Kristiansand kjenner også til henne.
— Maria har en viktig posisjon i det rumenske miljøet, både fordi hun har en høyere alder enn de andre, og fordi hun er den hun er - en myndig og sterk person. Hun må forsørge seg selv og familien, og er en "survivor", selv om hun har et handikap med øyet.
— Hun er en troende kvinne, som stoler på Gud midt oppi all elendigheten. Og hun er en kvinne som har hodet med seg, og som klarer å overtale andre om hun er i nød.
Anne-Kathrine Lystad har bodd i Romania, og jobber som frivillig i Frelsesarmeen og i Bymisjonen. Hun er også tolk for rumenerne. Hun kjenner godt til miljøet under brua.
— Jeg har inntrykk av at det er et veldig nært miljø, med lite individualisme. Det er en tett familiestruktur. Maria er ganske høyt oppi hierarkiet, kanskje på grunn av alderen. Det finnes mange forskjellige sannheter innenfor én familie. I en slik storfamilie er man redd for å bli utstøtt. De som får jobb og går ut av miljøet, kan bli stående aleine.
KirkenEn uke seinere sitter en regnvåt Maria utenfor Kristiansand Domkirke. Klokka er halv elleve, og hun har småsprunget i regnet. Hun sitter rett utenfor kirken med koppen. Et par mynter ligger oppi. De gir hun i kollekten når hun går inn en halvtime seinere. Det er ikke store summer det er snakk om.
— Jeg liker å tenne lys i kirken, så da gir jeg myntene jeg har, selv om det ikke er mye. Fem, ti, femten kroner. Alltid noe . Jeg føler jeg skylder det. Hadde jeg hatt mer, ville jeg gitt mer.
Hit kommer hun hver fredag og hver søndag. Da lar hun tigging være tigging, og setter seg på en av de bakerste benkene i kirken og lytter.
— Vi blir respekterte der. Mange tenker kanskje at rumenere ikke har en tro. Men bare Gud tar vare på oss.
Hun får hjelp til å forstå hva som blir sagt.
— En pastor sitter alltid ved siden av meg, og forklarer meg på engelsk hva som leses, i hvilket evangelium, og han bruker god tid. Når de ber og synger, forklarer han det også. Jeg liker meg veldig godt der, det gir meg litt kraft slik at jeg kan fortsette å leve. De fineste stundene jeg har i Kristiansand, er når jeg sitter i domkirken.