Det er trolig med viss stolthet Witold Gombrowicz (1904-1969) i et forord til Trans-Atlantyk kaller seg en «vanskelig» forfatter. Han vet at han skriver krevende litterære tekster. Men forfatterskapet hans fikk stor betydning. Han ble ikke minst lest av kolleger, og blir det fremdeles. Solstad og Knausgård er blant forfatterne som gjerne oppgir Gambrowitcz når de skal snakke om kolleger som har hatt betydning for deres eget forfatterskap. Av særlig betydning er dagbøkene hans, på norsk Dagboken i to bind , fortjenestefullt utgitt av forlaget Flamme (2012 og 2013). Her beskriver han sitt liv fra 1953 til sin død. Gambrowitcz var polakk, men under en sjøreise gikk han i land i Buenos Aires i 1939. Han vendte aldri tilbake til Polen.
Romanen Trans-Atlantyke henter sin atmosfære og handling fra det polske miljøet i den argentinske hovedstaden ved verdenskrigens utbrudd. Hovedpersonen, med samme navn som forfatteren, beskriver mennesker med skyldfølelse fordi de ikke vender tilbake for å kjempe.
Han er ingen realistisk forfatter, påpeker han selv, han er et talerør for det som hender i hans indre. Dette gir romanen en høyst personlig, repeterende stil som langsomt avdekker en sårbar person i et tilsynelatende virvar av handlinger. Men så snart leseren har funnet «tonen», det helt spesielle formspråket, får teksten en suggererende dragning og kraft.
Det er en tekst med mange lag, der det ikke er lett å følge alle trådene. Men den som har en bevissthet om å være «vanskelig», kan jo komme leseren til unnsetning gjennom et forord. Det gjør Gambrowitcz til overmål. Til tre forskjellige utgaver skriver han nytt forord, i denne utgaven er de alle med. Dermed gir de romanteksten en åpning, men nødvendigvis også en fortolkning. De er plassert bak i boken, og bør ikke leses før romanen har gjort sitt umiddelbare inntrykk. Sammen med et instruktivt forord av oversetteren, som har gjort en formidabel innsats, utgjør sekundærtekstene en firedel av boken. Slikt kler en «forfatternes forfatter».