Langsomt blir de kristne borte fra den del av verden der kristendommens krybbe en gang sto.
Det er en tragisk historie; kristne mennesker i Midtøsten forlater sine kirker og hjemlige tufter og drar i eksil i hundretusentall. Langsomt blir de borte fra den del av verden der kristendommens krybbe en gang sto. Tilhengerne har sluttet seg til det store tog av mennesker som søker tilflukt fra islamistenes brutalitet. I løpet av forrige århundre sank andelen kristne i Midtøsten fra ti til fem prosent, går det frem av «De kristne i Midtøsten», der artiklene gir bakgrunn for, og mange interessante perspektiver på den aktuelle situasjonen. Midtøsten har gjennom historien vært en region preget av sterke religiøse krefter og uløselige konflikter, og skyld må også legges på tilhengerne av den religion som nå marginaliseres. Samtidig viser historien at representanter for kristendommen og islam kan leve i fred med hverandre over lange epoker og gjensidig berike hverandre. De er begge Bokens folk, som det heter, med sterke kulturelle tradisjoner.
Nå er ikke Midtøsten én størrelse, men en mosaikk av religiøse og etniske grupper. Den voksende sekterismen setter mange av dem under et voldsomt press. Særlig i Syria og Irak, stater som er i ferd med å bryte sammen, kan det bli ulevelig for kristne kirker. Men selv om situasjonen skulle endre seg til det bedre, er det neppe mange av de kristne som vender tilbake. Tilliten til det gamle, pluralistiske fellesskapet er borte.
Boken går også dypere inn i situasjonen i Egypt, Tyrkia, Libanon og Gulf-statene og ser på forholdet mellom IS og de kristne. Og hvorfor emigrerer de kristne palestinerne? Og har nordmenns syn på Midtøstens kirker alltid vært så forståelsesfullt som nå? Spørsmålene er mellom de mange som drøftes i samlingen.
Bidragsyterne til artikkelsamlingen er forskere knyttet til Universitetet i Oslo. For den som følger situasjonen i Midtøsten, vil noe av stoffet naturlig nok være kjent, men gjennomgående er dette mye kunnskap formidlet i en lettfattelig form, et godt eksempel på at akademia stadig blir bedre i sitt formidlingsoppdrag.