Leo Tolstojs svært berømte roman er filmatisert flere ganger. Denne helt ferske utgaven er totalt britisk, ved regispakene står Joe Wright. Han er kanskje mest anerkjent og berømt for "Stolthet og fordom" og "Om forlatelse", begge med Keira Knightley i hovedrollen.
Tolstojs roman åpner i 1874. Da var det russiske riket veldig. Og det hadde et aristokrati, et virkelig aristokrati. Og som det engelske aristokratiet, hadde det sine ubrytelige lover og regler, og sine skjulte og halvskjulte mønstre og kodekser.
Anna Karenina (Keira Knightley) er fra aristokratiet i St. Petersburg. Hun lever der, hun ånder der, hun er en blomst der, gift med en høytstående embetsmann (Jude Law), de har en sønn sammen. En dag møter hun en offiser (Aaron Taylor-Johnson) fra de samme sirkler som de selv tilhører. De to forelsker seg fatalt. Noe som skal få vide følger og følgers følger...
Melodramaet om Anna Karenina og hennes elsker, har alle den moderne tv-series grep og klisjeer. Men i bunn dreier både roman og film seg om en kvinnes fall. Hun mister anseelse, posisjoner og privilegier. Krakelerer hun selv?
I Joe Wrights både myndige og detaljmettede regikunst synliggjøres to elementer: Det at regissøren tydeligvis anser våre liv for å være ett eneste stort skuespill, der vi alle er tildelt roller. Og en rolle har fått utdelt sine replikker, husker du. Og den som lager helt om på replikkene, den skaper store forviklinger, kanskje kaos, kanskje tilintetgjørelse.
I tillegg viser Joe Wright oss historien om Anna Karenina som en historie om erotisk besettelse. I slike tilfeller som i "Anna Karenina" snakkes det om kjærlighet. Men kjærlighet er et flerdelt og mangetydig begrep. Du kan nære en dyp kjærlighet til din ektefelle, din samboer. Du kan føle kjærlighet til din bestemor. Du kan ha en fast kjærlighet til en venn eller venninne. Til dine barn. Til din hund. Til et bestemt landskap. Til musikk, kunst. Å vise deres forhold som en erotisk besettelse, føles riktig.
En annen ting: Er en slik film som dette, blitt en anakronisme? Er den gått ut på dato? Interesser den bare gjennom sin visning av etikette og tidsbilder? Eller er dens appell like nærværende, like allmenngyldig som i tidligere tider?