La det være banket fast: Dette er en emosjonell film. Filmen synliggjør detaljert Aung San Suu Kyis følelelsliv, fra hun er tre år (hun er født i 1945) til 2011. Filmen har ingen ettertekst med de siste oppdateringer om henne: At hun nå er i ferd med å tre inn i Myanmars (tidligere Burma) parlament og at hun i juni er ventet til Oslo. I anledning Oslo-besøket er det blitt kunngjort at det kommer til å bli avholdt en "halv" Nobelseremoni for henne.
Hun ble født inn i politikk på høyeste hold: Hennes far førte Burma til selvstendighet. Senere skulle hun som barn oppleve at faren ble drept av en form for dødsskvadron. Som voksen reiste hun til England, hvor hun traff en Oxford-professor. De giftet seg og fikk to gutter. Hun ble en professorhustru.
Da hennes mor får slag, reiser hun tilbake til Burma. Der får hun på nært hold se virkningene av det daværende militærdiktaturet. Og hun møter representanter for et såret folk, et folk som krever demokratiske reformer. Hennes politiske bevissthet tennes og folder seg hurtig ut i bred fylde. Hun aksepterer å være et ikon for Burmas folk til det vil oppnå selvbestemmelsesrett.
Resten av historien har vi fått inn gjennom aviser, radionyheter og tv-reportasjer. De aller fleste vet om hennes langvarige husarrest, tildelingen av Nobels fredpris, opp til de ferskeste nyheter om henne.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Men: Samtidig som de politiske linjene strekes tydelig opp, makter filmen også å gi oss et portrett av henne og hennes familie. Og slik sett tegnes det et ømt bilde av hennes engelske ektemann (han døde av kreft for få år siden), hennes to sønner og hennes dype kjærlighet og hengivenhet til dem. Dermed utvides filmen til faktisk også å være en kjærlighetsfilm.
I så måte er det å stadfeste: Aung San Suu Kyis følelsesliv, hele hennes moraloppfatning og personlige mot, var nært, nesten intimt, knyttet til landet Burma og Burmas vilje til demokrati, det finnes nesten ikke skillelinjer mellom det personlige i hennes liv og kjærligheten til landet.
Franske Luc Besson (blant mye annet "Det store blå") forteller dette med smidig flyt. Det voldelige berøres, men dveles ikke med. Det er en sterkt emosjonell film, men den føles ikke dithen at den er sentimental på bekostning av sannheten.
Michelle Yeoh ("Memoirs of a Geisha") har en frapperende fysisk likhet med Aung San Suu Kyi: den vevre skikkelsen, preget av blid styrke. Heldigvis er Michelle Yeoh en bevisst og formsikker skuespiller, med glassklare nyanser.
Sum: Et meget fengslende og høyst, høyst aktuelt portrett.