"War Horse" bygger på en barnebok fra 1982 av skotske Michael Morpurgo. Bokener nettopp utkommet i pocketutgave på norsk. Men før boken ble en Steven Spielberg-film ble den transformert om til teaterversjoner i London og New York, noe som nevnes i filmens ettertekster. I disse teaterutgavene av "War Horse" spilles mennesker av mennesker, mens hestene er sinnrike marionetter i full størrelse. Krigen er skapt med lyd og lys, pluss tegninger som projiseres på en bakvegg.

I boken sees hendelsene fra hestens side, også dens følelser og stemninger får en ta del i. Filmen er den mest realistiske versjonen: Mennesker er hverdagsmennesker som føler glede, sorg, frykt, kjærlighet. Hestene er virkelige hester, ingen tvil om det. Synspunktet, som da også blir den allvitende fortelleren, er faktisk kameraet. Spielberg og fotograf Janusz Kaminski viser oss fargesterke landskapsmalerier, iblant føles de "too much" hva angår vidvinkel og røde solnedganger. Andre ganger har de en frysende og meget effektiv virkning. Som når kameraet settes i fugleperspektiv etter et slag og viser en krigs heslige ansikt, i form av døde kropper, døde hester, brente hus, ødelagt verktøy og våpen. Andre ganger er kamera plassert i selve krigens opphissede hjerte, slik som i "Redd menig Ryan".

Slik sett er filmen nesten som en antikrigsfilm å regne, den viser en krigs gru og meningsløshet, her postuleres lite ære og moral, ingen spørsmål om godt og ondt. I bunn, og som filmens både drivkraft og overordnede mål, er det en ung gutts kjærlighet til en hest som fortelles. Vi følger gutten fra hesten er et føll, gjennom trening og vanskeligheter på landsbygda i Devon i England, inntil hesten selges til slagmarkene i Frankrike under første verdenskrig i 1914. Vi følger hesten gjennom krigshandlinger, som ofte har et svidd preg av å være selve inferno, riktignok med en mellomlanding på en bondegård i Frankrike, der det utspilles en Heidi-liknende idyll. Men se så om ikke gutten selv blir soldat i Somme, Frankrike, i 1918. Som helhet er det en sterk medrykkende historie. Nærgransker en filmen, ser en iblant de sentimentale sømmene, jada. Filmen er absolutt ikke en intellektuell utfordring, det er et drama som taler til hjertet. Og det gjør den med alle orgelpipene ute!

Steven Spielbergs favorittkomponist John Williams er født til å skrive musikk til denne type drama. Det gjør han med den helt rette følelse for både drama, hvileskjær og de myke avslutninger. Og gudskjelov har han ikke med så mange fanfarer som han iblant kan ha.

Synd at det ikke utdeles en Oscar for "Beste hest"...