Hva forsker du på?

— Matematikkdidaktikk, altså undervisning og læring i matematikk. Det handler om å arbeide sammen med matematikklærere fra første klasse til universitetet for bedre å forstå prosessene i både det å lære og det å undervise i matematikk. Målet er å gjøre undervisning og læring mer effektiv.

Hvorfor er du nysgjerrig på dette?

— Jeg har glede av matematikk på alle nivåer - både i det å forstå matematikk, lære ny matematikk og å se verden gjennom en matematisk linse. Samtidig er det mange som har dårlig erfaring med nettopp matematikk, og jeg er nysgjerrig på å finne måter å bryte gjennom disse barrierene slik at elever og studenter flest kan dele de gode opplevelsene jeg har hatt.

Hvorfor trenger vi å vite mer om nettopp dette?

— Fordi matematikk er vanskelig, trenger vi å utforske nye måter å presentere faget på, kanskje særlig ved å ta i bruk ny teknologi.

Hva er det som er så viktig med denne forskningen?

— Elevers og studenters skuffende prestasjoner i matematikk er et problem i mange land, inkludert Norge. Vi trenger ingeniører som kan designe fly som ikke faller ned og broer som ikke kollapser, helsearbeidere som kan beregne riktig dosering av medisiner, økonomer som kan analysere markedstrender og lærere med en dyp forståelse av matematikk.

Hvilke endringer vil forskningen i matematikkdidaktikk kunne føre til?

— Bedre resultater i matematikk for elever og studenter; færre stryk på matematikkeksamener; lavere frafall fra universitetskurs, mer motiverte elever, og flere mennesker som liker matematikk. Disse målene er omtrent like utfordrende som å sende et menneske til Mars ...

En viktig rolle for forskere og kunnskapen som produseres, er å hjelpe lærere å holde tritt med endringene.

Hvem vil ha nytte av kunnskapen?

— Først og fremst elever og studenter, men egentlig alle i vårt moderne, høyteknologiske samfunn, som krever en matematisk kompetent arbeidsstyrke. Vårt demokrati er også avhengig av at alle er i stand til å forstå informasjon som presenteres matematisk i tall, grafer og formler.

Hva har overrasket deg underveis?

— Det mest overraskende er hvor mye jeg kan lære om mitt eget fag gjennom andre felt som tilsynelatende ikke har noe til felles med matematikk. Sist sommer, for eksempel, deltok jeg og en av mine stipendiater på et kurs med folk som driver musikkutdanning. Det var overraskende å finne så mange fellestrekk mellom matematikk og jazz!

Hva har vært kjedelig eller utfordrende med dette arbeidet?

— Mye av forskningen er basert på tolkning av intervjuer og videoopptak av klasseromsaktivitet. Jeg ser på haugen av nedskrevne intervjuer som en diamantgruve: Ved å gå gjennom hver eneste en med omtanke og omsorg, blir det som kan virke kjedelig på overflaten, svært spennende etter hvert som ny innsikt og kunnskap dukker opp.

Hvor lenge har du forsket på dette?

— I litt over 30 år. Min første artikkel som ble publisert i et internasjonalt tidsskrift, kom i 1988. I dag er jeg ikke sikker på om jeg skal være stolt eller flau over dette, for det er fortsatt en av de mest siterte.

Hvordan har du måttet arbeide med dette?

— Mesteparten har begynt med observasjoner gjort i klasserom og på lærersamlinger, samt via intervjuer med lærere og elever. Til sammen gir dette store mengder data, spesielt i form av lyd- og videoopptak og feltnotater. Deretter kommer det mange timer med analyse, tolkning og teoribygging.

Snakker du ofte om forskningen din i andre sammenhenger?

— Ikke så ofte.

Professor Simon Goodchild leder det nasjonale senteret for forskning, innovasjon og koordinering av matematikkundervisning i Norge, MatRIC. I 30 år har han forsket på hvrodan matematikk best kan læres. Foto: Microstock

Hvordan vil du bruke forskererfaringen videre i karrieren din?

— Å lede MatRIC-senteret for forskning, innovasjon og koordinering av matematikkundervisning på UiA føles som høydepunktet så langt. Det er absolutt den mest spennende oppgaven jeg har hatt, og på mange måter den mest utfordrende også.

Hadde du gjort dette en gang til?

— Jeg var egentlig ganske lite lysten på å bli lærer da jeg var ferdig med studiet i 1971. Hvis jeg da visste hva jeg vet nå, ville jeg blitt det uten å nøle!