Regjeringssjefene fra en lang rekke land ble ikke enige om juridisk bindende avtaler for å kutte i utslippene av skadelige drivhusgasser.

Statsminister Jens Stoltenberg tror heller ikke på en ny klimaavtale ett år etter konferansen i København når topplederne møtes i Mexico i desember. «Vi kommer til å oppleve nye skuffelser,» sier Stoltenberg til Dagbladet. Tirsdag var han i New York og ledet sitt første møte i FNs høynivågruppe for finansiering av klimatiltak.

Rapport etter rapport har de senere årene konkludert med det samme. Vi beveger oss i retning av FNs klimapanels mest ekstreme prognoser. Derfor haster det med å få på plass en avtale som forplikter verdens nasjoner til utslippskutt. FNs klimapanel mener det er nødvendig å redusere utslippene med 25–40 prosent innen 2020 for å hindre at klimaendringene skal løpe løpsk.

En viktig front I klimadebatten har vært mellom nord og sør, mellom rike og fattige land. Sistnevnte gruppe krever med stor rett anledning til å heve sine millioner av fattige ut av sult og nød på samme måte som dagens i-land har gjort tidligere. Utfordringen blir å legge til rette for at denne energibruken blir langt mer klimavennlig enn den har vært i rike land.

Hovedansvaret for den alvorlige klimasituasjonen verden har havnet i hviler først og fremst på de rike landene. Derfor må de også ta de største utslippskuttene. Det handler om store penger. Finanskrise og brutale innsparinger på statsbudsjettene i mange land kan bli klimakampens verste fiende.

Skal klimaet på jorden kunne reddes før den globale oppvarmingen blir for dramatisk, må det gjennomføres betydelige kutt i utslippene. USA må komme på banen. Sammen med Kina. De to stormaktene står for 40 prosent av verdens utslipp av gasser som truer klimaet. Slik situasjonen er fem måneder før Mexico-konferansen, er det liten grunn til optimisme på klimaets vegne. Håpet om at noe kan skje under klimatoppmøtet i Sør-Afrika neste år, er også tynt.