Oppslagene har henvist til Vancouver-konvensjonenog tydelige regler, men dette er sannsynligvis lite oppklarende for folk flest. Hva er så god forskningsetikk, og hvilke regler gjelder for forskere og forskningsinstitusjoner?

God forskningsetikk handler om å unngå «forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning» (forskningsetikkloven § 5). Enkelt sagt dreier det seg om åpenhet og redelighet i hele forskningsprosessen og rapporteringen i etterkant, og om å avstå fra triksing og juks. Historien har dessverre eksempler på flere forskere som har konstruert data, eller som har «sminket», fortiet og justert dem for å få resultater som passer til den konklusjonen de ville ha. Plagiat er «stjeling» av andres funn, ideer eller resultater som utgis som sine egne, og plagiering kan skje i raffinerte former det er vanskelig å gjennomskue. «Selvplagiat» er et nyord som viser til at forskere kan gjenta momenter fra egne, eldre arbeider og utgi dem som nye. Dette kan gi friske «forskningspoeng» eller annen belønning.

Uetiske former

Medforfatterskap er et omdiskutert emne, og grovt sett kan det skilles mellom to typer uetiske former for dette: Såkalt «æres— eller gaveforfatterskap» betyr at en forsker setter navnet sitt på et forskningsbidrag uten å ha gitt vesentlige bidrag til det. De er gjerne anerkjente forskere som «hjelper» forskere i etableringsfasen og blir medforfatter til takk. Doktorgradsveiledere som blir «gaveforfattere» for doktorgradsstudenters arbeider, er et klassisk eksempel. «Spøkelsesforfatterskap» innebærer at en anerkjent forsker blir bedt om å låne ut sitt navn og sin autoritet til arbeider som i sin helhet er skrevet av andre. På denne måten kan ukjente forskere lettere få ut arbeidene sine.

Les også: UiA bør ikke granske seg selv

Frykter for UiAs renommé

Forsker rystet over maktbruken

Tidligere overlot Norge store deler av forskningsetikken til forskerne og akademia som utarbeidet uskrevne og skrevne regler om dette. Økt internasjonal forskningskonkurranse, sterke publiseringskrav, forskningsskandaler og plagiering endret dette og resulterte i et nasjonalt regelverk. I 2006 vedtok Stortinget en forskningsetikklov som skal «bidra til at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente etiske normer» (§ 1). Det ble også opprettet nasjonale forskningsetiske komiteer for henholdsvis medisin og helsefag (NEM), samfunnsfag og humaniora (NESH), og naturvitenskap og teknologi (NENT), og et nasjonalt granskningsutvalg som skulle bistå lokale granskninger ved institusjonene. De forskningsetiske komiteene har utarbeidet forpliktende forskningsetiske retningslinjer for fagområdene. Disse retningslinjene er langt på vei sammenfatninger av normer og forpliktelser som er nedfelt i internasjonale erklæringer og konvensjoner. Vancouver-reglene for publisering og EUs «Charter and Code» for forskere er eksempler. Det er altså stort samsvar mellom det internasjonale og det nasjonale nivået i etiske standarder. Som universitetsdirektøren sa i den pågående saken ved UiA, er Vancouver-reglene opprinnelig utarbeidet innen (bio)medisin. Samtidig hører det med at retningslinjene til NENT, som den aktuelle forskeren er forpliktet på, er en tilnærmet oversettelse av disse reglene. «Charter and Code», som UiA har sluttet seg til, slår fast at forskere er forpliktet på etiske standarder i fagområdene sine så vel som på internasjonale og nasjonale forskningsetiske regler. Utenlandske forskere som jobber i Norge, er dermed ikke fritatt fra nasjonale regler. Ifølge Vancouver-reglene forutsetter medforfatterskap følgende vilkår som alle må innfris: substansielle bidrag til arbeidet, delaktighet i skriveprosessen og godkjenning av sluttversjon. Det er for eksempel ikke nok å ha lest og godkjent arbeidet, ha veiledet doktoranden som utførte det, eller å ha vært med på å planlegge, redigere eller finansiere studien.

Forskningsinstitusjonene får et tydeligere ansvar

Forskningsetikkloven skal nå revideres, og Kunnskapsdepartementet ønsker å lovfeste at forskningsinstitusjonene får et tydeligere ansvar for oppfølging av forskningsetikken. Blant annet foreslås det at institusjonene skal ha et eget utvalg som behandler alvorlige forskningsetiske saker. I motsetning til de fleste andre norske universiteter har UiA ikke et slikt råd med etikere, jurister og eksterne fagfolk. Det bør etableres snarest, samtidig som ledelsen bør tar større ansvar for oppfølging av forskningsetikken. Et forskningsetisk råd kan for øvrig bistå med forebyggende arbeid og gi råd til ansatte og studenter. Den aktuelle saken skal nå granskes, forhåpentligvis av eksterne, men UiA bør stå bedre rustet til å takle forskningsetiske spørsmål i fremtiden. Universitetet og vi som jobber der, er helt avhengige av legitimitet og godt omdømme.