Tillit og ansvar i helsevesenet

Ulike hendelser har ulike årsaker. Pasienter kan dø som følge av personlige feilvurderinger som kunne vært unngått. Andre ganger er det systemet eller organiseringen av helsetjenesten som ikke fungerer. Men oftest skjer uheldige hendelser uten at noen kan lastes for det. Klinisk medisin er ingen eksakt vitenskap. Det er noen ganger flaks at det går godt, andre ganger rammes man dessverre av tragisk uflaks og det går galt. Uansett sikringssystemer og granskninger må vi leve med det faktum at den humane biologi er lunefull og noen ganger uforutsigbar.

Tillit er å overlate et gode til andre

For pasienter og pårørende er slike hendelser dypt tragiske, og veien videre etter store personlige tap er vanskelig. Helsearbeideres evne til å ta ansvar overfor pasienter og pårørende når noe går galt kan være avgjørende for hvordan veien videre blir. I et intervju med NRK i fjor fortalte fødselslege Stian Westad om når han vurderte feil slik at et barn døde. Han valgte full åpenhet med både de pårørende og med sine kolleger. Det skapte en tillit mellom pårørende og ham som gjorde at det var han som fikk forløse deres neste barn.

Tillit er å overlate et gode til andre, vel vitende om at de kan bruke det til å skade oss. Når vi bringer våre barn eller oss selv til sykehuset, vet vi at vi legger noe av livet vårt i deres hender. Tilliten er fortjent, vi har et svært godt helsevesen. Samtidig opplever noen pasienter og pårørende at tilliten blir satt hardt på prøve når noe går galt. Man opplever at helsepersonell ikke tar tilstrekkelig ansvar, gjemmer seg unna, tilbakeholder informasjon, osv. Det er alvorlig. Tillit, sier Per Fuggeli, er selve gudestoffet mellom pasient og lege.

I boken Når noe går galt. Fortellinger om skam, skyld og ansvar i helsetjenesten (2014) intervjuet jeg 23 leger, psykologer og sykepleiere som på ulikt vis hadde vært delaktige i feil og uheldige hendelser. Alle hadde sterke ønsker om å ta ansvaret for det som hadde skjedd, men overveldende skyldfølelse førte til at de noen ganger ikke greide det. Pasienter og pårørende opplevde det sikkert som unnaluring, arroganse, og en krenkelse ved ikke engang å kunne bli fortalt sannheten fullt og helt.

Tydeligere ansvar

Jeg tror svært mange av konfliktene i helsevesenet kunne vært løst dersom helsepersonell tok tydeligere ansvar. Det betyr ikke at man påtar seg skyld for alle uheldige utfall. For pasienter og pårørende er det kanskje heller ikke så viktig å peke ut skyldige. Men man trenger en person, et ansikt, som er villig til å ta ansvar. Det vil si å være villige til å redegjøre for hvorfor man handlet som man gjorde og legge fakta på bordet. Selv om vi handler ut fra de beste intensjoner er det ikke alltid handlingens konsekvens følger intensjonen. Det er i slike situasjoner ansvarligheten og tilliten prøves. Det er det fortellingen til Stian Westad handler om: Ansvarlighet bygger tillit, manglende ansvarstagen eroderer tillit.

Norske leger har lite å tape i oppriktige og ærlige møter med pasienter og pårørende. Betydningen av åpenhet kan neppe overvurderes, såfremt legens egne følelser ikke skygger for det som står på spill hos pasienten. Både leger, pasienter og pårørende kan ha mye å hente hos hverandre etter at skade har skjedd.

Emosjonell utmattelse

Men hva skal til for at helsepersonellet greier å håndtere slike situasjoner uten å moralsk utmattes over tid? Vi har forskning som bekrefter at denne type moralsk stress bidrar til emosjonell utmattelse, og håndteringen av denne bør ikke overlates til hjemmearenaen. For det første har man taushetsplikt. For det andre er det ikke gitt at eksempelvis en ektefelle som jobber i forsikringsbransjen evner å se hva som står på spill hos legen som opplever å være ansvarlig for et annet menneskes skade eller død. Derfor er kollegiet så viktig. Mange av de jeg intervjuet rapporterte imidlertid at kolleger reagerte med taushet eller trivialisering når noe hadde gått galt. Harvard-kirurgen Atul Gawande beskriver hvordan leger reagerer annerledes enn folk flest når de hører om en ny feilbehandlingssak i media. De reagerer ikke med høylydt forskrekkelse, men med taushet og tenker det kunne like godt vært dem selv. Velmenende taushet eller trivialisering er nok gjort i beste hensikt, men den bidrar bare til ytterligere skamfull taushet og isolering av den som sliter med hendelsen. De jeg intervjuet etterlyste åpenhet.

De etterlyste en saklig, grundig gjennomgang for å avklare ansvar og skyld, både for å lære av saken, og for å håndtere oppfølgingen av pasienter og pårørende. Men det krever tydelige ledere, og det synes dessverre å være mangelvare i disse fortellingene. Det er bare en av de intervjuede som forteller om tydelig ledelse og gode rutiner for å ivareta de involverte helsearbeiderne.

Fokus på moralsk bærekraft

Det er grunn til å spørre om profesjonene eller helsevesenet har tilstrekkelig fokus på moralsk bærekraft, det vil si at man kan takle slike vanskelige hendelser uten å moralsk utarmes over tid. Mange steder erkjenner man utfordringen, og bidrar godt til at kolleger får støtte. Det gjelder både i forhold til å håndtere ansvaret overfor pasienter og pårørende, og til å komme til rette med hendelsen for egen del. Andre steder er man overlatt til seg selv. Det er ikke vanskelig å forestille seg at ansvaret for en annens skade eller død er en for tung bør å håndtere alene.

Dette er et spørsmål om pasientsikkerhet. Ingen er tjent med redde klinikere som er mer opptatt av å dekke sine spor enn å ta modige kliniske valg. Men åpenhet om feil og uheldige hendelser krever vilje til nyansering. Det krever helt andre tablåer enn heltens og syndebukkens, eller tabloide analyser som fremstiller helsepersonell som mer opptatt av å redde ansikt enn å rydde opp etter seg når noe går galt. Det er et ansvar både media og alle oss andre bør ta inn over oss.