Det er ikke alltid det er riktig, det vi intuitivt har inntrykk av. For eksempel har radiolyttingen i Norge økt, og ikke sunket, slik man kunne tro. Riktig nok er det en stund siden familien samlet seg til en kosestund rundt radioapparatet, men nå kommer det radiolyd fra mange flere apparater enn de vanlige på kjøkkenet og i stua. Ikke minst er PC og mobiltelefoner blitt våre nye lyttesentre. Og hvem lytter mest? Det er de unge, og altså ikke de eldre, som vi kanskje trodde (Norsk mediebarometer 2014).

Den økte radiolyttingen må bety at de som lager innholdet, følger med i tiden og produserer aktuelle programmer. NRK, som har helt spesielle forpliktelser og derfor kan kreve inn lisens fra de fleste husstander, har både de mest radikale redaksjonene og de mest konservative tradisjonene: her lever blant annet P3 og Kringkastingsrådetunder samme tak.

Eneste radio— og tv-tilbud

Elisabeth Sørbøe Aarsæther Foto: ERLEND OLSBU

Rådet ble opprettet i en tid da NRK var vårt eneste radio— og TV-tilbud. Som monopolist kunne den ofte politisk utnevnte kringkastingssjefen bestemme både hva nordmenn skulle høre, se - og ikke minst mene. Så sterk var en medievirkelighet alle delte, at det i datiden virket som et klokt valg å opprette et råd som skulle være NRK-ledelsens etiske barometer. Og rådet ble brukt: fornærmete seere og lyttere klaget, og rådet drøftet både enkeltsaker og mer prinsipielle spørsmål. Å bli kritisert av sitt eget kringkastingsråd, har svidd og gjort vondt i flere NRK-redaksjoner opp gjennom tiden.

20 år er en evighet i mediesammenheng, og nå er muligens tiden kommet for å erklære Kringkastingsrådet for utdatert.

Men så skjedde det noe. I 1992 kom TV2, og før det hadde blant annet TVNorge vært en stund på lufta. Og ikke minst blitt kjempepopulær med sitt nyvinnende program Casino, der vertinnen ble opphavet til begrepet Tause Birgitte. I det hele tatt: medielandskapet og programinnholdet har endret seg mye på 20 år. Men Kringkastingsrådet har bestått.

«Ståsted på høyresiden«

20 år er en evighet i mediesammenheng, og nå er muligens tiden kommet for å erklære Kringkastingsrådet for utdatert. Dødsstøtet kan ha kommet i forrige uke, da rådet avga en erklæring om at NRK med fordel burde bygge opp et satiremiljø «med ståsted på høyresiden», slik at det blir mer balanse i hvem som tuller med hvem i kringkastingen.

Som monopolist kunne den ofte politisk utnevnte kringkastingssjefen bestemme både hva nordmenn skulle høre, se - og ikke minst mene.

Da var begeret fullt for mange. Flere konkurrerende redaksjoner har hevdet nettopp dét på lederplass, at nå er rådet blitt en klamp om foten på NRK. Også NRKs egen journalistklubb rister på hodet og ber om å slippe rådets innblanding. Kringkastingen må uansett forholde seg til de etiske reglene som gjelder for journalistikken, og til de normdannende debattene som går blant annet i Pressens faglige utvalgog i Redaktørforeningen. Kanskje er det mer enn nok for landets største mediehus.

Det er lett å forstå at NRKs sjefredaktør antakelig ikke vil protestere sterkt hvis han må klare seg uten rådet sitt. Kanskje er det til og med litt flaut å få råd fra den kanten.

Avhengige av samfunnets tillitt

Likevel: Det er noe gammelmodig fint med å ha et råd som kan bidra med en korrigerende røst. Det er faktisk flere som kunne trengt noen kloke syvende-fedre og mødre-i-huset, men de bør ikke få dem oppnevnt av regjering og Storting, slik Kringkastingsrådet er. Selvsagt ikke!

Mediene er helt avhengige av samfunnets tillitt og legitimitet, og er en av de bransjene som er flinkest til å diskutere og sanksjonere egen praksis. Det er en kjær myte at det bare er negative saker som kommer gjennom redaksjonens nåløye. Men den myten lever godt, akkurat som Kringkastingsrådet, og hindrer en fordomsfri debatt om hvilken rolle mediene bør spille i et stadig mer komplekst og spesialisert samfunn.

Rett og galt, etikk og moral er mer populært enn noensinne.

Tanke-eksperiment: hva om flere redaksjoner opprettet sitt eget råd? Det kunne vel være nyttig med et dypdykk i etikken sammen med leserne, sånn fra tid til annen. Før man erklærer Kringkastingsrådet for dødt og maktesløst, er det derfor av verdi for den offentlige debatten å kikke grundig på hva vi kan ta med oss videre fra denne tradisjonen. For trangen til etiske diskusjoner i befolkningen er stor. Ikke minst i ungdomskullene. Beviset ligger blant annet i hvilke programmer og saker som er mest populære når vi lytter på radio, ser på TV og leser aviser.

Så det er ikke befolkningen det står på. Rett og galt, etikk og moral er mer populært enn noensinne. Det er bare å invitere til debatt.