— Vi har alltid hatt noen å være sammen med, og det er fint. Men vi er ikke avhengig av hverandre, sier trillingene Tiril, Oda og Marit Rykken (15).

Vilde Sørensen Vabo (16) er enebarn. Hun har alltid ønsket seg søsken, men har det likevel helt fint uten.

- Det er ikke synd på meg fordi jeg er enebarn , kanskje det til og med har gjort meg mer selvstendig, sier kristiansandsjenta.

- At man ikke spiser middag sammen regnes som omsorgssvik.

Forbløffende liten forskjell

Forskningen viser at hvordan du blir som voksen, har liten sammenheng med om du vokser opp med eller uten søsken.

— Det er forbløffende hvor like enebarn er dem som har vokst opp med søsken, sier Eivind Ystrøm, psykolog og forsker ved Folkehelseinstituttet.

Han mener det betyr én ting: At mennesker er veldig robuste og tilpasningsdyktige.

Rundt en kvart million enebarn

Til enhver tid bor omtrent 80 prosent av norske barn mellom 0–17 år sammen med ett eller flere søsken, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Men mange familier er også uten søsken.

I 2014 var det i overkant av 225.000 enebarn under 18 år i Norge.

— Det er positivt å vokse opp i stor søskenflokk, men samtidig er det også helt fint å være enebarn, sier Stein Erik Ulvund, professor ved Universitetet i Oslo.

Forskning har vist at enebarna klarer seg like godt sosialt som dem med søsken, og de får like lett venner.

Når enebarn kommer opp i en alder hvor de selv får familie, føler de seg ofte litt ensomme, for de kjenner på at familien er liten og at de har få å dele gleden med. Stein Erik Ulvund, professor ved Universitetet i Oslo.

LITEN FORSKJELL: Vi har funnet liten forskjell mellom dem som har vokst opp som enebarn eller i en søskenflokk når det gjelder personlighet eller psykiske lidelser, sier Eivind Ystrøm, psykolog og forsker ved Folkehelseinsituttet. Foto: Folkehelseinstuttet

— Dermed er det ingen grunn til å bekymre seg for at enebarn skal bli noen ensomme, egoister som mange tror. Forskningen tegner et helt annet bilde, sier pedagogen. Men Ulvund mener at enebarn flest, savner søsken. Og at de kompenserer for det ved å knytte seg nært til venner. Og gjennom vennene får enebarn de sosiale ferdighetene de ellers hadde fått via søsken.

- Ikke synd på meg

Enebarnet Vilde Sørensen Vabo husker tilbake på mange fine ferieturer med foreldrene, og at hun raskt fikk kontakt med andre på hennes alder. Hun ble tidlig selvstendig og har ikke vært engstelig for det ukjente. Vilde tror det kan være en bonus for enebarn.

BRA BEGGE DELER: - Det er positivt å vokse opp i stor søskenflokk, men samtidig er det også helt fint å være enebarn, sier Stein Erik Ulvund, professor ved Universitetet i Oslo. Foto: Ingar Storfjell

— Det var jo ikke så gøy å være to uker i Syden uten å ha noen å leke med. Har man søsken, henger man sikkert automatisk sammen med dem. Jeg ble på en måte tvunget til å utvide horisonten for å finne lekekamerater.Vilde tenker sjelden over at hun er enebarn, men innrømmer at hun alltid har ønsket seg en lillesøster eller lillebror. Kan hende hun også maste litt på foreldrene da hun var yngre.

— Det var nok mer et savn da jeg var mindre, for alle vennene hadde søsken og det virket koselig. Men mamma og pappa lot meg ofte ta med ei venninne på hyttetur, så det å være enebarn betyr jo ikke at man er alene hele tiden.

Enebarns foreldre har bedre tid

Studier har vist at enebarn greier seg i snitt bedre på skolen enn de barna som har søsken, forteller Ulvund. Flere enebarn tar også høyere utdanning.

— En forklaring kan være, uten at vi vet helt sikkert, at foreldrene har bedre tid til å hjelpe enebarnet med lekser, sier han.

I dag bor Vilde mest hos sin mor. Faren har giftet seg på ny, og hans kone har også barn. Vilde har god kontakt med stesøsteren sin, og forteller at hun er blitt en slags lillesøster.

— Stesøsteren min er to år yngre enn meg, og vi har god kjemi. Det er jeg glad for. Og siden vi er i ganske lik situasjon, har vi mye å snakke om.

Men Vildes foreldre er bare hennes – på godt og vond. Tanken på hvordan det blir når de blir gamle, har hun så vidt begynt å tenke på.

— Det er heldigvis lenge til. Men det er klart at det kan bli et stort ansvar å være alene om det, men jeg satser på at det går greit, sier Vilde.

Ifølge Ulvund er det helt vanlig at enebarn begynner å bekymre seg for dette eneansvaret. Ensomhet er en annen vanlig bekymring.

— Når enebarn kommer opp i en alder hvor de selv får familie, føler de seg ofte litt ensomme, for de kjenner på at familien er liten og at de har få å dele gleden med, sier Ulvund.

Blir mer robust

Oda, Tiril og Marit er både søstre og venninner.

– Det er godt å vite at man alltid har noen nær og som ønsker at en skal lykkes og ha det fint. Jeg stoler veldig på Tiril og Oda, sier Marit.

TRE DRÅPER VANN: De er like som tre dråper vann utenpå. I alle fall Oda (bak) og Tiril, for de er eneggede. Men foreldrene har alltid vært bevisste på å oppdra dem som tre selvstendige individer. Da de var babyer, ble de plassert hos tre forskjellige barnevakter, og ingen av dem går i samme klasse lenger. Foto: Børre Eskedahl

I noen tilfeller blir man mer robust av å ha søsken. Ulvund forklarer hva han mener med et eksempel: Når foreldre flytter fra hverandre, så opplever de fleste at det er en fordel å ha søsken. Og de ønsker å bo sammen, enten det er hos mor eller far.— Man har noen å dele problemet med, noen med felles erfaringer. Det er ikke like enkelt å dele dette med venner. Sånn sett blir man mer robust, fordi man som søsken har hverandre.

Noe helt annet:

Oppdratt som selvstendige individer

— De kunne ringe meg på jobb, en etter en, og skylde på en eller begge de to andre. Det var litt strevsomt innimellom, men plutselig var det over, og nå kan jeg ikke huske sist de kranglet, forteller jentenes mor, Edda Rykken.

EN KULE VARMT: Når tre like gamle jenter vokser opp under samme tak, og må forholde seg til hverandres gode og mindre gode sider hele tiden, er det ikke så rart om det går ei kule varmt innimellom. – Det er ikke så mye konkurranse mellom oss nå, men det var veldig digg da jeg slo Tiril på kondistesten på håndballtreningen, forteller Oda. Foto: Børre Eskedahl

Helt siden de var babyer har foreldrene vært bevisste på å oppdra dem til å bli selvstendige individer. De hadde forskjellige barnevakter og gikk ulikt kledd. I en periode spilte Oda piano, Marit danset og Tiril gikk på kunstskole.

— Det å være en av tre skal ikke gi dem noen begrensninger. Det ville være forferdelig hvis noen av dem sa fra seg muligheter som måtte dukke opp, fordi ikke alle tre fikk samme sjanse. For oss har det vært veldig viktig å oppdra dem som vanlige søsken og ikke tre av samme, sier moren.

Alle tre forteller at det er flere fordeler enn ulemper med å være en stor søskenflokk på fire. De har også en storebror på 19 år.

– Jeg er vant til å ha mange rundt meg, og håper jeg får flere barn selv, gjerne tre, sier Oda.

– Ja, de trenger ikke være trillinger, men helst ikke så mange år imellom dem. Og gjerne noen av samme kjønn. Det hadde vært fint, mener Tiril.

Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-gruppeog Twitter-profilfor Familie og oppvekst.

oppvekst10.JPG

Artikkelen er levert av månedsmagasinet Aftenposten Oppvekst. Her er flere artikler som er populære blant leserne:

  • Sender du en mann inn for å kjøpe Coca-Cola, kommer han ut med en halvliter til seg selv. Hva skjer når damene sendes inn i butikken med samme oppdrag?Her får du svaretog kan også lese om hvor mye tid vi bruker i butikken og hvorfor vi ender opp med de samme varene foreldrene våre handlet.