Helt uten personlige trenere, ernæringsfysiologer eller andre eksperter gikk Ann Helen Myrmo ned over 50 kilo på ett år. Det hele startet i juli i fjor. Hun skulle bare se på Tour de France på TV, og det forandret livet hennes.

— Jeg var veldig inne i sykkel. Det så så gøy ut, derfor tenkte jeg at jeg skulle begynne å sykle selv. Pappa drev også med det, sier Myrmo.

Hun satte seg på sykkelen og begynte å tråkke.

(for abonnenter)

McDonalds, energidrikk og sjokolade

Ann Helen begynte å gå opp i vekt da hun flyttet til Bergen for å studere jus. Hun trivdes ikke helt, samtidig som hun la mye press på seg selv.

— Jeg kunne starte morgenen med cola og sjokolade før jeg spiste det noe annet. Jeg brukte det som trøst, jeg var deprimert. Jeg kunne ikke tenke noe positivt om meg selv, forklarer hun.

Både mental- og fysisk helse ble dårligere og dårligere. Hun begynte å miste energien. Derfor hadde hun alltid sjokolade liggende i kjøleskapet. På jobb møtte hun alltid opp med energidrikker og sjokolade. Det var det som ga henne energi til å fullføre dagene.

Kostholdet var kritisk dårlig.

- Jeg kunne spise to ganger om dagen, begge gangene var det mat fra McDonalds. Jeg sa alltid at grønn føde var for kaniner. Det var ikke noe jeg spiste, sier Myrmo.

— Jeg fant ut at jeg skulle ta et grep om livet mitt for å få et bedre liv. Jeg var i feil retning. Det var flere som hadde prøvd å hjelpe meg, men jeg er sta som et beist. Jeg måtte finne ut av det selv. Jeg kom til mitt lavpunkt før jeg gjorde noe, sier hun.

(for abonnenter)

— Fortjente å ha et bedre liv

Google ble hennes beste venn. Hun leste seg opp på ernærings-, trenings- og vektreduseringstips.

Hun begynte å sykle. Først én tur, så en til. For første gang fikk hun sett naturen i Bergen skikkelig.

— Når du sitter på et tog eller i en bil går ting så fort, men når du sitter på sykkel så legger du merke til så mye mer. Jeg fikk en indre glede, jeg satte pris på å være i aktivitet og å være med venner som var positive. Det hjalp for den mentale styrken å finne gleden ved å være aktiv, forklarer hun.

En av hennes første turer var en 100 kilometer lang sykkeltur rundt Gullfjellet i Bergen. Hun visste ikke hva hun gikk til, hun bare ønsket å gjennomføre turen. Da hun kom frem var hun naturligvis utslitt, men hun hadde for alvor fått en mestringsopplevelse.

100 KILOMETER: Dette bildet er fra den dagen Ann Helen Myrmo syklet rundt gullfjellet. - Jeg var helt ødelagt. Men jeg hadde bestemt meg for å komme gjennom, sier hun. Foto: Privat

I juli kjøpte hun ny sykkel. I august kjøpte hun en til. Da hadde hun endelig kommet inn i en god periode.

— Jeg tenkte at nok var nok. Jeg er bedre enn dette. Jeg ville føle meg bedre, se bedre ut. Jeg fortjente å ha et bedre liv, sier hun.

Må tilgi seg selv

Det var først i september at Ann Helen virkelig begynte å aktivt gå ned i vekt. Hun kjøpte vekter og begynte å spise sunnere. Men hverdagen var ikke bare enkel.

— Jeg feilet mange ganger. Noen ganger spiste jeg alt jeg kunne se. Jeg fikk mye dårlig samvittighet. Feiler du, må du tenke at du har en ny dag i morgen. Du har ikke ødelagt resten av veien. Det er bare å tilgi seg selv, det har jeg gjort mange ganger, innrømmer Myrmo.

Hun nektet å gi opp, selv om noen dager var vanskeligere å takle. Fortsatt hender det at fristelsen blir for stor.

— Jeg kjemper fortsatt. Jeg har fortsatt lyst på iskrem, men det er ikke alltid jeg tillater meg selv det. Jeg er redd for at jeg skal havne ute på kjøret igjen. Det er det jeg frykter, å bli 118 kilo igjen. Det skremmer meg å falle tilbake på det, sier hun.

— Vi jenter er fæle

Til slutt var hun så opptatt av ikke å falle tilbake at det nesten gikk for langt.

I september i år hadde Ann Helen nådd målet sitt. Hun var nede i 70 kilo. Plutselig var ikke det nok. Hun fortsatte å veie alt hun spiste. 70 ble til 69, 68 og 67. — Jeg pushet alltid limiten mot slutten. Jeg ble mentalt sliten. Når du nærmer deg målet så blir du så streng mot deg selv, forklarer hun.

Hun hadde blitt så opptatt av å gå ned i vekt at hun ikke ønsket å unne seg ting som var godt. Dermed måtte en ny forandring til.

- Jeg måtte til slutt slutte å telle kalorier. Nå gjør jeg ikke det lenger. Jeg vet hva som er sunt og hva som er bra for meg. Jeg prøver å høre litt mer på kroppen min. Jeg spiser når jeg er sulten. Nå er fokuset mer å gi kroppen næringen den trenger for å prestere, forklarer hun.

I dag veier hun 66 kilo og trener for å se hvor langt hun kan nå med treningen. Fortsatt er det ting hun er misfornøyd med, men det prøver hun ikke å tenke på.

— Man ser nye ting hele tiden. Vi jenter er fæle på det. Det er alltid noe man er misfornøyd med. Jeg var misfornøyd med at jeg var for stor, men jeg ser fortsatt nye ting, for eksempel overflødig hud. Folk som ikke har sett meg på en stund sier ”wow, du ser bra ut”. Det var viktig med positive folk rundt meg, mener hun.

Og maten?

— Jeg har svake øyeblikk, det må man tillate seg selv. Jeg spiste en skål med is i går. Det er helt greit. Man må ha lov til å kose seg, sier hun fornøyd.