— Hadde det ikke vært for Reidar, hadde jeg ikke våget å ta de store investeringene jeg har gjort i Dyreparken, ca. 700 millioner kroner de siste åtte årene, sier Per Braathen, eneeier av Kristiansand Dyrepark siden 2004. — Reidar er helt vesentlig. Han er krumtappen; ikke bare for Dyreparken, men for å dra en million mennesker til Kristiansand som ellers ikke ville kommet, sier han.
— Reidar er litt genierklært, i mange miljøer, og det er fordi han er så innovativ, sier Anita Dietrichson i Næringsforeningen i kristiansandsregionen.
Reidar Fuglestad var ikke ukjent i sin forrige jobb som linjedirektør i Color Line heller, men det var da han entret Dyreparken som toppleder etter Edvard Moseid 1. desember 1999, at han virkelig ble synlig for allmennheten. Med ham kom et tidsskille i Dyreparken. Det ble før og etter Reidar, liksom. Edvard Moseid hadde gjennomført gründerfasen og bygd opp parken fra omtrent ingenting til noe stort. Så trengtes noen med velutviklet sans for forretningsdrift til å ta parken hakket videre.
Blikket falt på denne Fuglestad i Color Line. Ingen åpen søknadsprosess, men direkte forespørsel. Han motsto ikke fristelsen, og forlot en av de viktigste bedriftene på Sørlandet for en annen hjørnesteinsbedrift, for å bli toppleder.Dyr hadde han ikke greie på. Ikke det ringeste, skjønt familien har hatt hund. Men salg, marked, økonomi og langsiktig strategi kunne han. Og ikke minst evner han å omgås folk. Den kombinasjonen har vært nøkkelen til resten av historien.
— Reidar er litt genierklært, i mange miljøer, og det er fordi han er så innovativ.
Anita Dietrichson, direktør i Næringsforeningen
Foreløpig siste kapittel er at Fuglestad i 2007 ble forfremmet til sjef for «de store tankene», altså utviklingsdirektør og konsernsjef, mens Per Arnstein Aamot overtok den daglige driften. Sammen hadde Fuglestad og Braathen plan for å utvikle selskapet til noe langt mer og noe langt større enn bare en dyre- og fritidspark. Badeland, overnatting og dobling av besøkstallet var stikkord for drømmene, som siden har ballet på seg.
I dag fyller parken 50 år. I neste uke fyller Fuglestad 60, men det syns ikke på ham. Den eneste åpenbare endringen det siste året er langsyntbrillene som han har begynt å bruke fast.
— Jeg måtte gi opp jåleriet, flirer han, iført røde sko uten sokker og slim-line-skjorte med press i ermet.
— Jeg stryker skjortene min sjøl hver morra! Men gjett om jeg gleder meg til uniform-sesongen så jeg slipper, ler han.
Fuglestad har vært gift med Hilde Jørlo Fuglestad i 33 år.— Vi har ingen tidskonto i min familie, slike «regnskap» som jeg har inntrykk av at mange ektepar har seg imellom. Vi er rause med hverandre, og min kone har tatt svært godt vare på meg, sier han.
Han og Hilde har en datter som nylig returnerte til hjembyen som lege, og en sønn som skal gå i sin fars fotspor som bedriftsinnovatør. Sønnen forteller om tillatende og støttende foreldre som aldri har forsøkt å styre ungene inn på spesielle spor. Og den som sto bakerst i salen og digget som verst da sønnen spilte heavy metal i ungdomstida, det var pappa Reidar, forteller han. Om han skulle finne én svakhet hos sin far, måtte det være manglende tålmodighet.
— Han kunne aldri spilt golf, heller ikke drevet fiske. Han er ikke den som kan stå med stanga og vente og vente. Definitivt ikke. Det tror jeg hele Kristiansand vet, sier sønnen.
Selv nevner Fuglestad at han, i hvert fall før i tida, kunne være hissig. Temperamentsfull, kaller visstnok datteren tendensen.
Det er lett å bli sjarmert av Fuglestad - føle seg sett, og kjenne seg vel. Han smiler, ler og lytter. Er til stede. Får deg til å føle deg interessant og verdifull.
— Han er en sjarmør; gøy å være sammen med. Latteren sitter løst. Som mann å betrakte er han noe for kvinner å være sammen med. Han har mange damer som beundrer ham; ikke noe galt i det, ler Næringsforeningens toppdame.
Anita Dietrichson, Næringsforeningen
— Det er hyggelig å bli oppfattet som sjarmerende, og evnene mine bruker jeg overfor alle, sier Fuglestad selv. Store som små, vikarer som fast ansatte, publikum som næringsminister. Alle får de et stort smil og en varm prat. Han vet det gir folk det lille ekstra til å stå på.
Som mann å betrakte er han noe for kvinner å være sammen med. Han har mange damer som beundrer ham.
— Jeg har hørt at folk synes det er utrolig moro å jobbe med ham. De jobber 120 prosent når de jobber for Reidar, men synes det er den beste sjefen de har hatt, sier Dietrichson.- Jeg har lett for å være sammen med folk. Inntil det naive liker jeg folk, stoler på dem og er ikke kritisk til verken hvordan folk kler seg eller tar seg ut, sier han selv og tror folk får lyst til å yte ekstra hvis de blir gitt myndighet.
— Og så har jeg aldri følt misunnelse; den følelsen som mange drives av yrkesmessig og naboskapsmessig har jeg aldri kjent. Jeg føler ting er opp til meg og blir glad hvis andre får ting til. Jeg blir selvfølgelig irritert hvis andre slår meg, men da må jeg bare gjøre ting bedre. Jeg tenker at kan de, så kan jeg, sier han, og jubler eksempelvis over Palmesus-suksessen.
Reidar Fuglestad
Det første som faller nåværende direktør inn når vi ber ham beskrive Reidar Fuglestad er:
— Han er utrolig god til få folk med seg. Vital. Veldig til stede, inkluderende væremåte, uformell i stilen. Har veldig godt tak på mennesker; blir fort godt likt av folk. God til å få folk med seg, til å få andre til føle seg vel, sier Aamot, som også berømmer ham for klokskap.
Jeg har lett for å være sammen med folk. Inntil det naive liker jeg folk, stoler på dem og er ikke kritisk.
For da Fuglestad hoppet av og overlot den daglige driften til Aamot i 2007, kunne han lett ha endt opp som sjuende far i huset som la seg opp i alt mulig.— Men de første ca. tre årene hadde han kontor i Kunnskapsparken fordi han ville gjøre et poeng av at han ikke lenger var involvert i den daglige driften. Jeg tror mest det var for at jeg skulle få etablere meg som leder. I ettertid ser jeg at han gjorde meg en stor tjeneste. Han er en klok mann, sier Aamot.
Per Arnstein Aamot, direktør i Dyreparken
Det er ikke måte på ros å høre når vi ringer rundt for å snakke med folk om Reidar Fuglestad. Bare én klarer å hoste opp noe som kan likne på en svakhet - at han erglad i å være midtpunktet. Reidar gir mye av seg sjøl, han opptrer, spiller gitar og synger i sosiale lag. Kanskje de nærmeste synes det kunne være greit om han av og til var litt i bakgrunnen, sier en kamerat.
Reidar er en klok mann.
Men de aller fleste andre ser på det som en styrke at han alltid bidrar. Han sier aldri nei, men stiller opp. Gitaren brukte Fuglestad gjerne også når han som direktør skulle møte de nye sommervikarene i parken. Sånt myker opp stemningen og ufarliggjør sjefen.Musikkinteressen ble vakt hjemme på Birkeland, dit Reidar flyttet som niåring fra Grimstad da faren ble produksjonssjef på Polaris kjøkken. Det startet med trommer i musikkorpset og ble til gitar med stålstrenger. Helst synger han countryrock, ballader og viser.
— Jeg må jo få brukt bassrøsten min, gliser han, og beskriver gitarspillingen som avkopling og egenterapi.
— Men jeg skal ikke nekte for at jeg synes det er ganske trivelig å stå på en scene og prestere for publikum. Skal noe bli gøy, må en by på seg sjøl, og det er jeg ikke redd for. Og hvis ledere byr på seg sjøl, blir det lettere for andre.
Reidar Fuglestad
Mangt et kor kunne nok ønsket å ha hatt ham i bassrekka si, men sånt har ikke Fuglestad tid til. Når han ikke er på jobb, driver han med padling, sykling og lange skiturer fra hytta på Hovden. I ti år har han frydet seg med å arrangere «Padling og fjødd», som innebærer at en kameratgjeng tar med seg kajakker på biltaket til Hovden, boltrer seg på fjellvann og bestiger fjelltopper.
Jeg skal ikke nekte for at jeg synes det er ganske trivelig å stå på en scene og prestere for publikum.
Skigåing er den idretten han elsker aller høyest. Han har gått Vasaloppet og deltatt fem ganger i Marcialonga i Italia. Men når det ikke er snø, må han drive med noe annet, ettersom han rett og slett er avhengig av å trene ca. tre ganger i uka. Ellers er han ikke til å være i hus med. Bare må ha mosjon. Og det passer greit, i og med at eier Per Braathen elsker å sykle. Nylig syklet de to og en gjeng mannfolk Menorca rundt på tre dager på terrengsykkel. Da ble det tid til en og annen strategidiskusjon. Deretter ga Fuglestad seg i kast med 25 mil og 3500 høydemeter på Mallorca på landeveissykkel. Kristiansand-Hovden har han bare syklet én gang, for «det krever for mye forberedelse».— Sykkel driver jeg bare på trimnivå, ikke «madness»-nivå, smiler han.
Fuglestad har drevet med idrett siden han var ganske liten, og han elsker å konkurrere.
— Hvis vi løp hjem om kvelden, løp vi ofte om kapp. Å konkurrere har vært naturlig for meg, alltid. Jeg drives av konkurranse og ikke minst av prestasjoner, for gjennom prestasjoner får man gode resultater. Det gjelder minst like mye i arbeidslivet som i idretten, sier han.Så da Reidar etter endt realfagsgymnas på Katta skulle videre, måtte han finne seg en utdanning som var «en grei plattform å stå på». Det ble økonomisk-administrativ utdanning på daværende ADH, med fordypning i det som den gang het EDB. For en «konkurranseinnstilt fyr» var det uaktuelt med utdanning i offentlig administrasjon.
Reidar Fuglestad
Siden, da han lanserte Skattejakt på Sørlandet i 2004, fikk han bekreftet hvor riktig det var for ham å styre unna offentlige aktører. Prosjektet, som var en gigantisk suksess, ble lagt ned etter to år som følge av uenighet om «rettferdig» fordeling av penger, synlighet, mål og metoder. Det var på den tiden bølgene gikk høyt i den heftige krigen på Sørlandet mellom folk som slåss for sine ulike, offentlige destinasjonsselskaper.
— Janteloven er irriterende. Den kan stoppe mange gode initiativ, sier han. Så da Fuglestad i 2010 tok initiativ til å danne bedriftsklyngen USUS for å få til samarbeid på tvers av bedrifter i kultur-, opplevelses- og reiselivsnæringene, ble ingen offentlige «bremseklosser» invitert med; bare bedrifter som selv betjente gjester, 15 i tallet. Siden er bremseklossene lagt ned og omdannet, og USUS AS er blitt en kjempesuksess med 130 bedrifter. Leder Heidi Sørvig reiser verden rundt og foreleser om hva Sørlandet har fått til på tvers av næringene.
Å konkurrere har vært naturlig for meg, alltid. Jeg drives av konkurranse.
— Den jobben Reidar har gjort har ført til at reiselivet har fått til en samhandlingsplattform som legges merke til nasjonalt og internasjonalt, bekrefter hun.Et gjennomgangstema hos folk vi snakker med er at Fuglestad ligger i front og skaper endring.
— Han er en visjonær person som tenker ut av boksen. Han ser hva vi må gjøre ti år fram i tid, før alle andre. Han setter hårete mål, og er en karismatisk leder. Reidar utfordrer på en veldig positiv måte og har betydd mye for de endringene som har skjedd for reiselivet på Sørlandet de siste ti år, sier Sørvig.
Heidi Sørvig, USUS/Visit Sørlandet
Fylkesrådmann Tine Sundtoft i Vest-Agder var blant dem som støttet Fuglestads arbeid for å samordne kreftene, sammen med kollegaen i Aust-Agder.
— Vi måtte se framover og se mulighetene. Reidar har spilt en svært viktig rolle for utviklingen av det sørlandske næringslivet gjennom at han har vært så flink til å finnesamarbeidsarenaer med andre, sier hun. Sundtoft forklarer Fuglestads karismatiske evner slik:
Han er en visjonær person som tenker ut av boksen.
— Han har en enorm «drive», en energi og tro på det han holder på med. Det bobler så mye i den troa som følge av at han er flink til få andre til å tro på det samme, sier hun.Fuglestad kan ikke lovprise nok den «utdanningen» han har fått i arbeidslivet. Som salgsmann i IBM gikk han på kurs og ble trenet i prestasjonskultur der han blant annet fikk poeng for å ta svømmeøkter før forelesning. Det lærte ham betydningen av systematisk og kontinuerlig innsats for bedring av resultater også i arbeidslivet.
I Color Line lærte han to viktige ting. Det ene var å snakke med alle, også ansatte på golvet, for å lære hva som kan endres og forbedres. Da lærte han betydningen av å stole på folk.
Det andre var å lene seg på folk med bedre kompetanse enn ham selv. For Fuglestad ble utnevnt til linjedirektør uten å ha kunnskap om slikt.
— Faglig kunne jeg ingen ting, så av ren nød lærte jeg hvor viktig det var å få fram andres kompetanse. Første møte innledet jeg med å be om hjelp, og det forløste noe, sier han.
I dag gjør han slikt systematisk. Han oppsøker folk med annen kompetanse enn hans egen, og ber om hjelp.— For meg er det ikke truende. Hvis de er gode, blir jeg bedre, sier han.
Rundt 2003 ble han skikkelig utfordret på dette. Da var han blitt intervjuet av doktorgradsstipendiat Kirsti Mathiesen Hjemdahl, som slo fast at Reidar Fuglestad og andre temaparkdirektører ikke helt forsto hva de drev på med. Fuglestad ble invitert til Handelshøyskolen i Bergen, og opplevde at studentene lo rått av ham da Mathiesen viste spriket mellom det ungene ønsket og det han konsentrerte seg om. Mens ungene var opptatt av de unike historiene som parken kunne fortelle, hadde direktørene oppmerksomheten rettet mot parkering, toaletter og flyten gjennom parken. Å bli kritisert var nytt for Fuglestad, som ellers pleide å få klapp på skulderen for hvor flink han er.
Etter møtet i Bergen, gikk det noen dager. Så ringte Fuglestad til damen som hadde kritisert ham, sa han var irritert, men «kunne hun vennligst fortelle ham hvordan han kunne forbedre seg?» Enden på visa ble at Mathiesen Hjemdahl flyttet til Kristiansand, der hun gikk i gang med å hjelpe Fuglestad med å endre fokus. I dag er hovedsatsingsområde nummer én at «Dyreparken skal fortelle unike historier som tar del i folks hverdagsliv».— Jeg tror aldri jeg har truffet noen som er så modig som han. Så uredd. Det å komme på å ringe til noen som kritiserer en og si at «kritikken er vond, men jeg kan lære av det», det er unikt. Og Reidar gjør sånn hele tiden. Jeg har aldri sett ham gå i forsvar, og han er irriterende forståelsesfull for kritikk han møter. Det er et sjeldent instinkt å ha å ville lære av kritikk, sier Mathiesen Hjemdahl.
Kirsti Mathiesen Hjemdahl, forsker og samarbeidspartner
— Han er den jeg har møtt som har størst tro på andre mennesker og deres evne til å klare det de skal klare - selv om de ikke tror på det sjøl. Til og med hvis de ikke vil har han et ekstra håp for folk. Og han er utrolig tydelig. Det er aldri tvil om hva han ønsker. Men jeg har aldri hørt ham høyrøstet, matt eller oppgitt. Han har tatt et valg om at når han går på jobb, er han positiv og bidrar til det som skal løses, sier Mathiesen.
I dag er frykten Fuglestad hadde for forskning blåst bort. Ikke bare det:
— Jeg er helt nødt til å ha den kompetansen, ellers klarer jeg ikke å løfte Dyreparken videre. Jeg blir sjuk hvis jeg ikke har høy kompetanse rundt meg. For meg er dette blitt min væremåte; jeg må besøke dem som er bedre enn oss så vi kan angripe oss sjøl og komme videre, sier han, og forteller at Dyreparken er første bedrift i opplevelsesnæringen som er med i et forskningsprosjekt (BIA) støttet av Forskningsrådet.
For problemet, påpeker han, er at det er så vanskelig å oppdage det nye store når det du driver med, er det store. Derfor innser han at han er avhengig av hjelp fra andre for å tenke nye tanker og se nye perspektiver. Så nå spørres de 1000 sommervikarene systematisk om sitt syn på hvordan ting kan bedres, endres og utvikles.
I 2004 skrev Reidar Fuglestad et hemmelig notat om sine drømmer for Dyreparken. I 2005 var det på nippet at parken ble solgt, men Fuglestad viste notatet til eier Per Braathen, som ble overbevist om heller å satse med Fuglestad ved roret enn å selge. Siden har de to nådd alle målene Fuglestad hadde satt seg for besøksrekord, hotell og badeland. Og Braathen kunne i 2012 for første gang ta ut utbytte fra bedriften. Langsiktighet er hans mål.
På ny har Fuglestad skrevet et notat. Bare én ting får vi vite, og det er at Dyreparken skal sette ny besøksrekord. Resten er hemmelig. Men det vil komme store og små nyheter på løpende bånd, skjønner vi.
— Stillstand for oss er døden. Å være unik er avgjørende. Hvis du skal bli verdensmester, må du først drømme om det, sier han.
Reidar Fuglestad vil ikke slutte å jobbe. Aldri. Det er for gøy.
— Jeg kan ikke tenke meg et liv uten å jobbe. Og nå synes jeg endelig at jeg kan noe. Men hvis jeg ikke klarer skape den utviklingen som eier forventer, vet vi hvem som vinner.
Jeg tror aldri jeg har truffet noen som er så modig som han. Så uredd.
Jeg blir sjuk hvis jeg ikke har høy kompetanse rundt meg.
Indre Agder sin beskjedne apostel
- Jeg innbiller meg at jeg er veldig hard, men jeg er jo ikke det
Født på ny i 2012
- Jeg tenkte at nå skal vi sette biblioteket på kartet
Skeiv frontmann