Det har vært arrangert omfattende seminarer om det, diskusjoner. Det har vært forfattet kjedsommelige hovedfagsoppgaver og sikkert en og annen doktorgrad. Men det er bare kvinner som møter opp — eller leser. Menn er ikke interessert. Finnes ikke. Og hvis forskningen og forfatterskapene er av kvinner - ja, så er de aller minst interessert.
Å lokke menn til annerledes lesing er som å prøve å få en stein til å løpe. Det krever mer enn vanlig overtalelse. Man må minst bruke utestemmen.
Nå er det påske og vi tenker at det er lesetid. Bortsett fra at det er det ikke lenger. Vi har fått nett og tv på hytta, jacuzzi på terrassen, og påskeuken er tett med afterski vi må gå på. Vi trenger ikke litteratur for å kvele kvelden foran peiskosen. Men påske er fortsatt kjøpetid, og forlag og bokhandlere pumper krimmen sin ut i paller, og hadde de kunnet hadde de sikkert solgt smågodt også. Men krim har de mye av.
Å lokke menn til annerledes lesing er som å prøve å få en stein til å løpe
Det er ikke lett å si hvorfor krim tilhører den norske påsken. Leserundersøkelser viser faktisk at vi leser mye krim, men ikke mer i påsken enn ellers. Kulturjournalist og kritiker Fredrik Wandrup har lett etter forklaringer. Han mener at det særnorske påskekrim-begrepet startet som en genial markedsføringsstrategi. Wandrup mener at tradisjonen kommer fra 1923. Da startet fenomenet med at Gyldendals direktør Harald Grieg reklamerte for boka «Bergenstoget plyndret i natt» på Aftenpostens førsteside, slik at tittelen så ut som et oppslag. Boka var skrevet av Niels Lie og Griegs bror Nordahl under pseudonymet Jonathan Jerv. Wandrup mener dette satt forlagene på noen gode ideer. For nesten tyve år etter Griegs manøver henviser Bernhard Borge (alias Andrè Bjerke) i romanen «Nattmennesket» at når folk skal på påskefjellet legger de krimromaner i sekken. Siden har det blitt sånn, og på alle gammeldagse hytter med respekt for tradisjoner finnes det en liten vegg med utlest krim i pocketformat. Men også krim — leses mest av kvinner.
De norske Bokklubbene består av 11 bokklubber med i alt 640.000 medlemmer. 80 prosent av medlemmene er kvinner. Kvinner er til og med overrepresentert i klubben for Villmarksliv. Nå kan statistikk lyve, det kan jo hende at det er kvinner som kjøper og låner, og at mannen hjemme også leser. Men da lyver han. For i leserundersøkelser så svarer menn utdypende at de kaster seg over færre bøker enn sine søstre, mødre og tanter.
Statistikk fra landets biblioteker viser at i aldersgruppen 24— 30 år så låner kvinner til sammen 335.566 bøker i genren skjønnlitteratur. Unge menn låner 82.880 bøker. Utallige leseundersøkelser bekrefter dette. Menn mellom 16 og 24 leser absolutt minst. Kvinner leser i snitt 21 bøker - menn 13 - i løpet av et år. 6 av 10 kvinner leser inntil 10 bøker i året. 4 av 10 menn leser flere enn 10 bøker i året
Og eksperter som følger med på våre livsstils- og lesevaner slår fast at mens kvinner foretrekker krim og annen skjønnlitteratur, fordyper menn seg oftere i fag- og jobbrelaterte bøker, historie og biografier. Erkjennelsen av dette kan virke stigmatiserende. Er vi virkelig fortsatt fanget i disse kjønnsstereotypiene? At kvinner vil ha følelser. Menn vil ha fakta. Vi kan like det eller ikke. Men det er i stor grad sånn. Menn er fortsatt mer interessert i sport. Kvinner vil ha kultur.
Menn er gammeldagse sånn, de vil ikke inn i syklubbene.
I en debatt, rundt 8. mars selvfølgelig, ble den kjønnsdelte litteraturinteressen diskutert i Fædrelandsvennen og i sosiale medier. Utgangspunktet var at arendalsforfatteren Benedicte Kroneberg etterlyste menn på de litterære salongene hun arrangerer. For hun har det til felles med de fleste andre arrangører - og på flere kulturfelt enn bare bøker - det er kulturkjerringene som kommer. Hvem sin skyld er det? Er det noens ansvar? Og - ikke minst - er det egentlig et problem?
Det er en stund siden vi hadde «blitt sånn eller født sånn»-diskusjonen i Norge. Som røsket litt tak i forestillingen om at du blir det omgivelsene dine forventer eller oppdrar deg til. I 2016 er det blitt politisk korrekt å akseptere at det finnes noen kjønnsforskjeller, og — at det finnes masse unntak fra forskjellene. Det finnes selvfølgelig bråter av menn som leser finstemt poesi, og massevis av kvinner som helst leser leksikalske verk og tunge biografier. Og selv om kvinner leser mer, betyr det jo ikke at de leser kvalitet og da kan vi jo bare nevne at Jojo Moyes for ´nte uka ligger på bestselgertoppen med chick-lit boken «Etter deg».
Hvis den litterære verden oppfattes som feminin er det et problem. Da gir det lite håp om at menn vil inn dit. Menn er gammeldagse sånn, de vil ikke inn i syklubbene. Selv om de hadde vokst som mennesker, blitt mer interessante å prate med over middagen. Og selv om litteratur handler om alt, om det å være menneske på jorden, for å si det litt stort og pompøst. Den moderne hjerneforskningen viser også at det vi oppfatter som utelukkende rasjonelt, er mer følelsesstyrt enn vi før har trodd. Å bli kjent med selv, lære om andre mennesker, utvikle empati og forståelse, få kunnskap, utvide perspektiver for å se bedre, lære om andres kulturer og våre egne måter. Alt dette byr litteratur i vid forstand på. Og vi trenger å verne om vår kultur, vi trenger å verne om vår arv, om vårt demokrati og vårt frie ord. Og utveksling av tanker og ord og kunst og kultur. Det burde ikke være overlatt bare til kulturkjerringer på søken. Det angår alle.