Erlend Ropstad synger om religion igjen, slik han gjorde i sin alle første sang på norsk, "Huske deg igjen". – Jeg var ikke ferdig med temaet, sier han. Foto: Siv Dolmen
I kjelleren har Erlend Ropstad innredet et lite studio. Foto: Siv Dolmen
Ringo (t.h.) på cirka tre måneder er det nyeste medlemmet av familien Ropstad. Her leker han med nabobikkja i hagen. Foto: Siv Dolmen

«Det beste vi får til» er din tredje plate på norsk, og alle disse har fått meget gode anmeldelser. Føler du at du er etablert i norsktoppen nå?

— Nei, jeg gjør i grunnen ikke det. Jeg føler at de som er i norsktoppen er mer profilerte folk. Jeg ligger litt lavere i terrenget. Jeg er så heldig at jeg har en karriere og en jobb som artist kun fordi de låtene jeg skriver treffer folk, og det er jeg stolt over. Ingen hype, ingen mediastrategi, ingen tv-kanaler eller plateselskap i ryggen.

Erlend Ropstad synger om religion igjen, slik han gjorde i sin alle første sang på norsk, "Huske deg igjen". – Jeg var ikke ferdig med temaet, sier han. Foto: Siv Dolmen

Men hva med kvalitetsmessig? — Kvalitetsmessig synes jeg nok at jeg ligger i toppen. Jeg velger å tro at når jeg har fått tolv anmeldelser som alle er terningkast fem og oppover, så sier det noe om kvaliteten på plata.

Profilerte og anerkjente Egon Holstad skrev i sin anmeldelse at du nå er på samme nivå som dine svenske «åndsfrender», Thåström, Lars Winnerbäck og Ulf Lundell. Hva tenker du om det?

— Det var en anmeldelse jeg fikk litt hakeslepp av. For jeg har generelt veldig sans for det Egon skriver. Men jeg klarer ikke helt ta den formuleringen innover meg. Det blir for uvirkelig. Jeg er like nervøs før en Thåström-utgivelse som før en av mine egne, så mye betyr en Thåström-plate for meg. Jeg føler ikke at jeg når de gutta lenger enn til skinnleggen. Men kanskje nådde jeg dem bare til anklene for et par-tre plater siden.

I norsk låtskriving har det vært mye tull, og mange spilleregler som jeg opplever som hemmende

Svensk er naturligvis et språk som er mye nærmere de fleste nordmenn enn engelsk. Hva har disse svenske artistene betydd for deg når det gjelder å utvikle en språklig identitet på norsk?

— Min nøkkel har vært å lytte til hvor modige de er når de skriver, at de tør å være direkte og personlige. Norsk rock har alltid vært underutviklet sammenlignet med det som kommer fra Sverige. Evert Taube hadde mye mer trøkk og var mye mer personlig enn de norske som kom samtidig. Jeg skal ikke snakke stygt om Alf Prøysen, men det blir så koselig at jeg nesten får insulinsjokk når jeg hører de sangene. I norsk låtskriving har det vært mye tull, og mange spilleregler som jeg opplever som hemmende. Svenskene har alltid vært tøffere og mer direkte. De sier hva de føler.

Jeg kan ikke si «mine hender husker trykket fra da du holdt mi hånd» uten å bli emosjonell.

Du bor med kone og barn i Oslo og har også to barn på Oppdal. Det virker som om de siste to platetitlene dine henviser til din helgepappa-tilværelse….?

— Ja, de gjør nok det. Det er ikke ideelt å være femti mil unna barna sine. Men det er faktisk «det beste vi får til». Det hadde ikke fungert på noen annen måte. Derfor har den setningen kommet igjen mange ganger, den har blitt et slags refreng i låtskrivingen min og i livet ellers. Men den er ikke lenger noe negativt for meg. Jeg synes vi skal være fornøyd med det beste vi får til. Og jeg vil ikke at den setningen skal bli låst opp mot min livssituasjon. Den betyr mye mer. Det er mange som har godt av å ha den som en påminnelse.

Men det låter brutalt i tittelsporet, når du synger om å holde datteren din i hånda - og så må du reise fra henne. Er det en vond låt å synge?

— Ikke nå lenger, men det var tøft å spille den live for første gang. Det var på Parkteatret i Oslo, og jeg hadde kommet ned fra Oppdal dagen før. Da var det med gråten i halsen jeg spilte den låten. Jeg kan ikke si «mine hender husker trykket fra da du holdt mi hånd» uten å bli emosjonell. Den rører dypt. Det er en slags muskulær hukommelse som kroppen har, som jeg gjerne vil synge mer om. At det fins en fysisk hukommelse når noen har sittet på fanget ditt dagen før.

Ringo (t.h.) på cirka tre måneder er det nyeste medlemmet av familien Ropstad. Her leker han med nabobikkja i hagen. Foto: Siv Dolmen

Det at du, ifølge anmelderne, leverer på hver eneste plate, betyr det at du har funnet en metode å skrive låter på som fungerer? Eller starter du på null når du skriver en ny låt?

— Jeg begynner på null hver gang. Men jeg elsker null. Jeg elsker det blanke arket og pianoet. Jeg elsker å ha ett ord, én setning, og så jobbe ut fra det. Jeg gleder meg allerede til jeg får anledning til å gjøre det på nytt. Mye av årsaken til at jeg driver og gir ut musikk er at det gir meg muligheten til å sette meg der igjen. Med det blanke arket. Det ene ordet, den ene setningen. Spinne det rundt og rundt over fire-fem ark, til det blir en sangtekst på side fem. Det er mitt dop.

Jeg skjønner ikke at religion fortsatt skal ha et sånt ballegrep på sørlendinger.

Den første låten du skrev på norsk var antisalmen «Huske deg igjen» for noen år siden. På den nye plata følger du opp med «Stor stein» i samme spor. Hvorfor synger du om religion igjen?

I kjelleren har Erlend Ropstad innredet et lite studio. Foto: Siv Dolmen

— Jeg var ikke ferdig med temaet. Jeg skjønner ikke at religion fortsatt skal ha et sånt ballegrep på sørlendinger. Det er absurd. Det er ren tradisjon, en barnetro som folk ikke tør å gi slipp på. De tør ikke ta innover seg et verdensbilde som ble etablert for flere hundre år siden, i frykt for noe som ikke fins. Du er ganske påståelig i denne låten, kanskje til og med litt arrogant?

— Jeg kan tillate meg det fordi det er en sangtekst. Kanskje jeg ville møtt folk med mer respekt i en diskusjon, jeg vet ikke. Enkelte kristne sender meg brev innimellom, om ting jeg har sagt og sunget, og det virker som de har veldig lyst til at jeg skal gå inn i en diskusjon om dette. De har ofte en passiv-aggressiv tone, tilsynelatende full av kjærlighet - og de sier at de ber for meg. Slutt med det. Jeg er ikke interessert i at noen skal be for meg. Det er en ren provokasjon.

Det er klart at opplevelsen av å ha hatt en far i 19 år, for så å miste ham når jeg trengte ham veldig, har etterlatt et savn, et behov for en avslutning som jeg aldri har fått.

I «Stor stein» synger du «Det fins ikke noe sted du skal slippe inn. Etter dette fins ingenting». I en annen låt på plata synger du, så vidt jeg kan forstå, til din avdøde far - «Du er med på alt jeg gjør». Hva legger du i det?

— Det er klart at opplevelsen av å ha hatt en far i 19 år, for så å miste ham når jeg trengte ham veldig, har etterlatt et savn, et behov for en avslutning som jeg aldri har fått. Det har skapt en uro i meg. Og det gjør at han dukker opp innimellom, spesielt når jeg holder på med musikk. Hvis jeg spiller på en stor festival, så liker jeg tanken på at han vet om det. At han vet at det går bra. Det er ikke dermed sagt at han gjør det. Men jeg liker tanken.

Men du tror det altså ikke?

— Jeg gjør vel egentlig ikke det. Den setningen du nevnte handler kanskje delvis om en slags trøst, og delvis om en skuffelse over at han ikke er der. Det er noe som aldri vil bli uproblematisk for meg. Det skapte en disharmoni som jeg alltid kommer til å ha i meg.

Det er det eneste vi vet sikkert: Dette tar slutt.

Er det med vemod du tenker at det ikke skjer noe etter døden? Eller er du komfortabel med det?

— Begge deler. Det er et vemod der også. Når man er knyttet til mennesker vil det alltid være et savn når de forsvinner. Men jeg har lyst til å håndtere døden som noe helt naturlig. Jeg vil ikke at det skal være noe spektakulært, at det skal handle om perleporter, brennende ovner og skjærsild eller hva pokker det er folk tror på. Jeg vil at døden skal være det mest naturlige i verden, for det er faktisk det den er. Det er det eneste vi vet sikkert: Dette tar slutt. Og jeg vil håndtere det sånn i sangene mine også. Det gir en slags trygghet. At vi har dette livet og det er det vi skal ta vare på. Vi må gjøre det beste vi kan for å utnytte det maksimalt. Det beste vi får til.