Ann Kristin Liland

Han gleder seg veldig og er full av forventninger til hva denne hverdagen vil bringe ham. Jeg, hans bestemor, har mer ambivalente følelser rundt dette da jeg vet at for mange barn er skolen det verste og farligste stedet de kan oppholde seg. Dette fordi alt for mange voksne velger å se en annen vei mens mobbing foregår rett foran nesen på dem. Som med andre former for overgrep må man først tro det før man ser det, og det er mange som tror at dette ikke skjer ved akkurat deres skole.

Mobbing er ingen konflikt

Mange voksne later til å tro at mobbing har to sider som i en konflikt, men slik er det ikke. Mobbing er ingen konflikt og skal derfor ikke behandles som en heller. Det kan bli ytterst farlig for dem som rammes fordi forskning og erfaring viser at mobbingen da ofte eskalerer. Mobbing er ingen konflikt, mobbing er overgrep og kriminalitet. Mobbing handler om barn som lider på grunn av andres atferd, og om barn og voksne som har en atferd som SKAL stanses. Mobbing skal stanses i skolen sier Djupedal-utvalget.

Mobbing er ingen konflikt og skal derfor ikke behandles som en heller.

Barn i Norge har skoleplikt og skolen er en felles arena, derfor skal all mobbing stanses der, sier utvalget. Det krever gode rutiner, som følges og det krever solid kompetanse hos de voksne i skolen, men først og fremst krever det voksne som evner og se og tør å handle deretter. Mobbing er overgrep på lik linje med voldtekt, seksuelle overgrep, vold, mishandling og omsorgssvikt. Traumene og skadene er like etter denne type overgrep og det finnes ikke to sider av disse sakene. Det er den som eier handlingen som eier problemet og det er der tiltakene skal iverksettes, for mobbing i skolen skal stanses. Dommen i Lilands-saken er klar og tydelig, tiltakene skal rettes mot den eller de som mobber, den som mobbes har krav på å få gå i fred. Mobbing er en handling som skal stanses av de voksne og alle voksne har en plikt til å gripe inn og handle, og da ikke i form av konflikthåndtering. Det å bry seg om handler om å rekke ut ei hånd og gå inn i enkeltsaker og bidra til at mobbing opphører. Tiden for fint snakk og festtaler bør nå være over, det har vi hatt nok av og det fører oss ingen veier. Det er kun handling som teller.

Møter frykten

Jeg ser i min sønns øyne at han er like bekymret som meg før sønnens skolestart. Jeg vet hva det koster ham av flashbacks, posttraumatikk og angst å gå inn i hvilken som helst skolegård. Men han møter frykten sin med en stoisk ro. Jeg vet også hvilken enorm kapasitet han har og hva han har greid å få til i løpet av det siste halvannet år. Han har gjennomført en snuoperasjon som få av oss trodde var mulig på så kort tid. Ved hjelp av en enorm endringsvilje og evne til å sette seg små og store håndfaste mål, har han ved å ta små skritt hver eneste dag tatt sjumilssteg. Dette har han klart ved å akseptere at han har en skade og ta hensyn til den. Det har fått oss alle til å forstå at en bedre fremtid er i vente for både ham og resten av familien.

... tiltakene skal rettes mot den eller de som mobber, den som mobbes har krav på å få gå i fred.

Jeg har lovet min sønn at hvis mitt barnebarn blir utsatt for mobbing og ingen voksne griper inn, da skal jeg bli bestemoren i fra helvete. Og jeg kommer til å ta alle lovlige midler i bruk for å stanse mobbingen. Vi kommer også til å følge med på hans atferd for alle mennesker er i stand til å mobbe og bli mobbet. Såpass har livet lært oss, men da skal familien i samlet flokk sørge for at atferden opphører. Det er ingen skam å bli mobbet, det er ingen skam å ha et barn som mobber, skammen ligger i og ikke gjøre noe med det. Forskning viser at den som får lov til å mobbe ofte får de samme senskader som den som utsettes for mobbing. I Lilands-saken er det i alle fall mellom 10 og 15 unge menn som sliter med livet sitt fordi de har fått lov til å mobbe. De har droppet ut av skole og arbeidsliv og mange av dem sliter med psykiatri, rus og kriminalitet. Disse familiene sliter også og jeg unner ingen å oppleve dette marerittet. Robert sier det slik ; Jeg unner ingen å oppleve det helvete jeg har vært igjennom , selv ikke de som kjørte meg gjennom det.

Samfunnets skam

I boken min skriver jeg : Jeg nekter å skamme meg, jeg nekter å tie dette temaet i hjel. Jeg kommer aldri til å godta at mobbingen er vår skam, det er det ikke, det er samfunnets skam. Og det finnes bare en måte å knuse tabuet og skammen på, og det er med åpenhet.

Mobbing er overgrep på lik linje med voldtekt...

Så derfor fortsetter jeg kampen for et mobbefritt samfunn, troen på dette kan ingen ta fra meg. For at vi skal få til dette kreves det voksne mennesker som evner å se og som tør å handle, men da vil det også bli en endring. Enn så lenge velger jeg å glede meg sammen med mitt barnebarn over at han nå endelig skal få begynne på skolen. Samtidig sender jeg en stum bønn til høyere makter om at skolen skal bli en trygg arena for bestemors gode gutt.