Gjensyn med middelalderen

Jeg gambler med billedbruken denne gangen, men tar sjansen. For jeg finner ikke noe bedre for å illustrere den kaotiske situasjonen som byene våre glir inn når distrikts-, miljø— og samferdselspolitikk møtes. For enkelhets skyld skal jeg ta Kristiansand som eksempel.

Økning i bompengesatsene

De fleste har fått med seg at det går mot en drastisk økning i bompengesatsene rundt stiftsstaden. Kommunepolitikerne viser alle tegn på å være

trengt opp i et hjørne i denne saken. Det er de da også, av en regjering med samme kulør og prinsipielle motvilje mot det hele som bystyreflertallet. Det spilles poker om hvor mye penger Kristiansand skal få til sine satsinger på vei og kollektivtransport. Og byens politikere sitter med de dårlige kortene.

Dermed ber kristiansandspolitikerne sine fusjonspartnere in spe, nabokommunene, om å stille seg solidarisk med storebror og å tenke nytt om restriktive tiltak for bilbruk. Samtidig kommer forslaget om å legge en egen bomring rundt Sørlandssenteret.

Hva har så dette med middelalderen å gjøre? Jo, enkelt. Med Romerrikets fall gikk den store politiske konstruksjonen som hadde gjort mye av den

Tilløp uten hopp?

da kjente verden til ett, i stykker. Etter hvert fikk vi, særlig på det europeiske kontinentet, et vell av små stater som krevde inn toll og avgifter for å holde staten og fyrsten gående. Ingen steder var det så greit å kreve opp disse pengene som ved byporten.

Krever inn penger i byporten

I globaliseringens og de fire friheters tidsalder burde vi kunne le av slik dårskap. Men der setter latteren seg fast, for vi har begynt å kreve inn penger i byporten igjen. Og dette har vist seg så effektivt at det ikke er til å bli kvitt, selv for svorne motstandere fra et fremskrittsparti i posisjon.

Det startet så tilforlatelig i den tidlige etterkrigstiden med godt definerte prosjekter, noen bruer hist og en veistrekning der. Når prosjektene var

nedbetalt, som regel godt før tiden, forsvant bommene. Men så kom bomringene. De ble født for å råde bot på den investeringskrisen som bygget seg opp i samferdselssektoren fra 1970-tallet av fordi det da ble rikspolitisk umulig å bygge veier der folk flest etter hvert bodde, i sentrale strøk. Til det sto distriktspolitikken for sterkt.

Bommene følger med

De forsømmelsene som da ble begått, trekker vi ennå med som et etterslep selv ikke en Ketil Solvik-Olsen i storslag kan hente inn på noen år. Det er lett å glemme i vekkelsesrusen over statsrådens nye veiselskapat tidshorisonten for satsingen er lang, og at bommene følger med som nissen på lasset. Også på Sørlandet.

Men vi lever i en ny tid. De før så forkjetrede byene har gått fra å være sentraliseringens og strukturfascismens bastioner til å bli

lavutslippssamfunnets redning. Var det bare ikke for biltrafikken. Og her går politikken i spagat. Vi vil gjerne ha så mye som mulig av folk og aktivitet inn i byene, men helst ikke all transporten og trengselen det fører med seg. Da er det betimelig å skru opp taksten i bomringen igjen. Denne gangen som trengsels— eller rushtidsavgift.

Det er da jeg forstår at kristiansandspolitikerne svetter. For mens byen lukkes inn bak den nye middelalders tollmur, vokser en alternativ by opp utenfor bymurene: Sørlandssparken, urbanistenes og skjønnåndenes skjøge. Og jeg tror svært mange innser at byen bak muren sliter med å klare denne konkurransen. Så attraktiv er tross alt ikke Kristiansand. Det går i London, Stockholm og Oslo, men ikke her.

Sørlandsparken skal gjerdes inn

Derfor skal Sørlandsparken gjerdes inn. Som om det hjalp. Politikkens bivirkninger skal kureres med mer politikk som gir enda flere bivirkninger. Jeg ser for meg det kaos som oppstår når en parkstruktur strukket til bristepunktet for markedsgrunnlaget med ett får det regulatoriske teppet trukket vekk under seg av den samme politiske forsamling som i sin tid la grunnlaget for den, Kristiansand bystyre. Til det troverdighetstap dette

Fransk åpning

gir, kommer de enorme tap det vil gi privat— og samfunnsøkonomisk å finne på noe slikt.

Tiltaket vil naturligvis også være til liten nytte. For når latterkulene har lagt seg i Mandal, Søgne, Vennesla, Lillesand og Grimstad, pipler de privat initiativ fram fra bomringefrie kjøpesentre og småbyer i omegnskommunene. Den miljøpolitiske inngjerdingen av Kristiansand vil da avføde nettopp det den ikke skulle, en hittil ukjent byspredning hinsides enhver visjon om hva Agderbyen kan drive det til som sentrifugal øvelse.

Vi er kanskje nå kommet til det punkt at noen, når svaret er dyrere bomringer, bør etterlyse det opprinnelige spørsmålet.

Førerhund med førerkatt

Jeg husker en tegneseriestripe jeg så for mange år siden. Den gikk slik: Bilde 1: Mann går på lyktestolpe. Bilde 2: Samme mann kommer gående, men nå med mørke briller og førerhund, førerhunden går på lyktestolpen. Bilde 3: Mannen med mørke briller kommer med førerhunden, som nå også er utstyrt med mørke briller. I tillegg har førerhunden fått førerkatt.

Nei, alt var lettere den gang Christian Kvart bestemte hvor byene skulle ligge. Men da hadde vi forlatt middelalderen, og bypolitikken kunne utvikles under Renessansens forklarelse. Selv om de aldri så det slik i Arendal.

Vi har vist verden vinterveien

Byplanlegging som reaksjon